Venstres almisser

Av Cato Strøm, Administrerende direktør i TONO

I DAGBLADET 17. april forsvarer kommentator Andreas Wiese Venstres halvhjertede forsøk på være ungdomskule noen måneder før valget. Dels med fordreide molbohistorier om musikkbransjen, dels med med en analogi til allmenningsretten, forsøker han å vise hvorfor artister og komponisters arbeid skal flyte gratis mellom 4 millioner nordmenn. Hvorfor resten av verden utelukkes er uvisst.

Analogien til allmenningsretten er ikke treffende. Allmenningsretten er et av våre eldste rettsinstitutt, og kan føres tilbake til tiden før eiendomsretten. Åndsverkene derimot, har eiere.Det skulle bety at en allmenningsrett til åndsverk forutsetter konfiskering av rettighetene. Og det er nok det Venstre vil.

TANKEN OM den frie kultur er ikke ny. Venstres tanker er alderdommelige tanker forsøkt legitimert gjennom å vise til ny teknologi. Filosofien omkring kunstens frie flyt har vært fremsatt av tenkere med større prinsipiell tyngde bak argumentasjonen enn Sponheim og Wiese, som begge har ny teknologi som grunnlag for sitt syn.

Allerede Leo Tolstoj mente at åndsarbeidet var lønn nok i seg selv. Åndens riddere kjemper aller best på tom mage. Den indre skapertrang er god nok og ønsket om ære og berømmelse gir stimulans nok. Så samfunnet behøver ikke engste seg for kostnader til kunsten.

I dag er den vestlige verden i den fantastiske situasjon at vi har råd til å betale for den kunsten vi konsumerer. Vi behøver ikke gjemme oss bak argumentet om teknologisk sendrektighet hos enkelte bransjer. Det meste av musikk ligger ute for tilgang med artistens og låtskriverens samtykke på lovlige tjenester som for eks Phonofile og iTunes. Vi har råd til å betale for det vi bruker. Vi har til og med råd til å kjøpe 20 sekunders ringetoner for 15 kroner. De stjeler vi ikke, fordi det ikke går an ettersom det er systemer for slikt.

DET Å DELE musikk gjennom fildeling er ikke en del av en allemannsrett. Fildeling ligger innenfor det kommersielle kretsløp. Fildeling er et inngrep i kunstnernes økonomiske kretsløp. Dersom kunstnerens verk blir gratis allemannseie straks et eksemplar er utgitt, kan det økonomisk kretsløp settes lik null. Og her er man nok ved kjernen av problemet. Det er umulig å konkurrere med «gratis».

«Gratis» stiller umiddelbart lovlige nettløsninger for salg i sjakk matt.

Frislipp av åndsverk vil også være et inngrep i åndsrettens personlighetsprinsipp, et sideordnet prinsipp til det å få betalt for det arbeid man gjør. Prinsippet innebærer at opphavsmannen skal ha både æren og ansvaret for de verk han lager. Det handler om respekten for den menneskelige personlighet og uavhengighet. Derfor må kunstnerne gis adgang til en viss kontroll over det han/hun har skapt. Wiese og Venstre vil sikkert harselere over dette i sin lettvinte omgang med musikkens rettighetshavere. Kanskje vil de se det tydeligere i den litterære åndsproduksjon. For fildeling er ikke et fenomen som bare er knyttet opp mot musikk. Venstres velgerfrieri og Wieses applaudering vil, når økt båndbredde tillater det, også ramme forfattere, bokforlag, journalister, filmarbeidere osv. like hardt som musikkbransjen. Den neste bestselgeren på feks. Gyldendal forlag behøver jo ikke kjøpes, skal en følge Venstres tankegang. Den kan deles. Og en legalisering av fildeling vil naturligvis ha den konsekvens at førstegangsopplastingen av verket til nettet uten opphavsmannens samtykke også vil bli bagatellisert og etter hvert legalisert.

DA SITTER MAN igjen, som i svært gamle dager, med kunstnere på det kongelige hoffs liste for trygd eller almisser. Og heldig er den som kommer under kategorien kompensasjonsverdig, jf. Venstres vedtak. Vi merker oss at Venstre bruker begrepet kompensasjon. Ikke lønn for arbeid, ikke betaling for bruk eller salg, men kompensasjon. Det skulle bety at man kan søke til et eller annet statlig nasjonalt fond for om mulig å komme i betraktning for et arbeidsstipend eller lignende. Og slik skal man gjøre verden over, mener Venstre. Men først skal folkerettslige konvensjoner som for eks. Bernkonvensjonen og internasjonale handelsavtaler begraves.

Musikkbransjen har stått lagelig til for hugg lenge, ikke minst fordi vi representerer et samfunnsgode som er ekstremt populært og ettertraktet. De som skaper disse ettertraktede godene ønsker å få det ut til publikum. Vi har lenge visst at nettets muligheter for distribusjon av musikk er utallige. Utviklingen av lovlige effektive og kvalitetssterke tjenester kunne sikkert ha gått raskere. Likeledes kan sikkert 70 års vernetid diskuteres. Vi vet at det også blant rettighetshavere kan være delte meninger om dette, da det sentrale er å sikre opphavsmannen i hans levetid. Men det slår ikke bena under rettmessigheten av at det er opphavsmannens selv som skal velge om, når og hvordan et verk skal brukes.

NÅR VENSTRE NÅ argumenterer for at ny teknologi tvinger opphavsrettigheter til å bli folkets eie, er det like lett å snu argumentasjonen og hevde at de nye distribusjonsformene og ny teknologi mer enn noen gang setter rettighetshavere til litterære verker, artister, komponister, filmskapere i stand til å kommunisere med et publikum som vil betale for det de bruker.

Venstres velgerfrieri kan ved første øyekast virke utopisk harmløst og noen synes kanskje til og med det er litt søtt. I virkeligheten er det svært alvorlig at et politisk parti av noe størrelse sender ut signaler til folket om at internett skal erklæres «fri fart» sone. Det synet kan trekkes videre. Det som ny teknologi muliggjør må vel nå gjøres tillatt også på mange andre områder.

MEN INTERNETT er ikke annet enn et nytt marked med nye muligheter også for kunstnere, til å få «solgt sine varer». Vi har allerede nasjonale og internasjonale regler som regulerer dette markedet. Det vi i stor grad mangler er ansvarsfulle politikere, borgere og andre aktører som fra sine ståsteder kan bidra til å gjøre regelverket kjent, respektert og håndhevet.

I regjeringsposisjon innførte Venstre i 2005 et moderne rettighetsregime for administrering av opphavsrettigheter ved implementeringen av EUs opphavsrettsdirektiv. Nå mener de plutselig noe annet og undergraver et regime som er basert på en fersk lovgivning som ble til etter at forbrukerinteresser ble tillagt større vekt enn ved noen annen revisjon av åndsverkloven. Det leder oss til å konkludere med at Venstres motiv er et gigantisk velgerfrieri der regningen sendes kunstnere i de fleste sjangre verden over.