– Vi er ikke født og oppvokst i Appalachia med bluegrass og old-time i blodet, vi har ikke lært teknikken fra barnsben av, vi er nødt til å finne vår egen sound.
/ 08/01/2021 / Kristian DugstadHvem er Hayde Bluegrass Orchestra?
Hayde Bluegrass Orchestra – eller HBO – er et Oslo-basert band som spiller bluegrass og hel-akustisk americana. Vi har lenge vært aktiv først og fremst live og med musikk vi har publisert på Youtube, men om noen få måneder gir vi ut vårt første album.
Vi kaller oss et bluegrass-orkester fordi vi er hele 8 stykker: Gitar, mandolin, banjo, fele, dobro, kontrabass, trekkspill og vokal. Det er en slags uskreven regel at det høyst kan være 5 i et bluegrassband.
Mange av oss har bakgrunn fra scenekunst, men vi har også bl.a. en sykepleier og to som lever først og fremst av musikk. Det at mange av oss jobber med scenekunst gjør kanskje at vi har en hang til det litt teatrale – som da vi stilte opp med hvite dresser med cowboyhatter på en konsert på Riksscenen.
Hvorfor får en Belgisk spillefilm æren for at bandet finnes?
Bandet ble startet etter at Joakim Borgen (mandolin) og Rebekka Nilsson (vokal) så den Oscarnominerte filmen Broken Circle Breakdown, der bluegrassmusikken utgjorde både soundtrack og en sentral del av handlingen. Vi hadde lenge gått rundt med flere litt retningsløse småprosjekter og et ønske om å få i gang noe mer konkret. Da vi så den filmen falt alt på plass – det var slik musikk vi skulle spille. Det var noe med det helakustiske, noe med balansen mellom fart og melankoli, det inderlige som aldri blir pretensiøst, det enkle som allikevel er veldig virtuost. På bare en ukes tid hadde vi samlet alle instrumentene og folk som var ivrige etter et slikt eventyr, og vi hadde en spilleliste: soundtracket fra filmen. Vi hadde egentlig ikke stor kjennskap til genren, annet enn at vi hadde spilt og kjente til americana generelt. Det ble en bratt læringskurve. Det skulle nok bare være for gøy men musikken grep oss og vi begynte fort å både mestre genren og finne vår egen sound i den.
Hva er den musikalske bakgrunnen deres?
De fleste i bandet har utdannelsen og bakgrunn fra scenekunst. Én er utdannet jazzmusiker og én er autodidakt musiker på heltid. Felles for alle er at musikk har vært en fast følgesvenn og viktig del av livet siden barnsben. De fleste har gått musikklinjen før de evt. gikk videre med andre ting.
Vi er ulike folk med ulik musikalsk bakgrunn, fra klassisk via jazz til folk og americana. Emil (dobro) er jazzmusiker og bidrar til å pushe grensene for genren og uttrykket. Rebekka (vokal) har klassisk trening i bunn, men har alltid sunget og spilt folk, americana og jazz. Moa (fele) har også klassisk trening, men har i tillegg med seg impulser fra folkemusikk. Den blandede bakgrunnen vår er noe av det som gir oss en helt egen sound samtidig som vi er umiskjennelig bluegrass.
4. desember slapp dere It Breaks. Hvordan har responsen vært?
Responsen har vært sånn som den pleier, veldig god fra USA, og dette merker vi først og fremst gjennom vår Youtube-kanal, der vi har en etterhvert stor og trofast følgerskare. Det kommer også mye respons etterhvert fra andre deler av verden. Med vår satsning på Youtube har vi klart å nå ut til veldig mange internasjonalt og etterhvert fått mye oppmerksomhet ved anerkjente festivaler og tidsskrifter, men kanskje gått litt mer under radaren her hjemme i Norge.
Dette er den sjette singelen fra deres kommende album Migrants. Den første kom i november 2019. Når får vi høre resten?
Albumet skal slippes 5. mars 2021. Vi skulle gjerne sluppet det i både 2019 og 2020, men det har rett og slett tatt langt lengre tid enn vi kunne se for oss, og i tillegg gjorde koronasituasjonen at det ble naturlig å drøye litt til. Men vi føler det har vært verdt ventetiden, og gleder oss veldig!
Det er vanskelig å komme helt utenom nettopp koronasituasjonen. Dere har vært nødt til å avlyse en måned lang spillejobb i USA. Fortell litt hvordan dere har blitt rammet?
Å avlyse en drøy måned ved Festival of Nations i Dollywood – et helt vanvittig eventyr – var jo selvfølgelig veldig surt. Det er nok en slik mulighet man bare får én gang. Vi har også måttet avlyse en turné i England, samt sporadiske konserter her hjemme. 2020 var året der vi igjen virkelig skulle ut i verden og spille, og det har jo ikke skjedd. Men vi håper og tror at det vil komme nye spennende muligheter og at vi kan besøke både England og USA i fremtiden. I mellomtiden har vi fortsatt å kjøre vår egen stil og jobbet med å få ferdig materiale som skal slippes på Youtube med jevne mellomrom. Så selv om det har vært stille har ikke vi vært det.
Fra belgisk soundtrack til Residency i Dollywood, digital opptreden på International Bluegrass Music Awards og turné i England. Det har vært litt av en reise?
Som nevnt var det ikke egentlig en bevisst tanke at dette skulle bli så stort og langvarig som det har blitt, men det er vi jo veldig glade for. Det er først og fremst fordi vi har fått så mye respons og oppmerksomhet – slikt gir jo vann på mølla. Og så er det jo også vanvittig gøy musikk å spille! Etter et vi begynte å skrive egne låter (bluegrass er også i stor grad en interpretasjons-sjanger) har nok ambisjonsnivået økt litt, og med responsen internasjonalt håper vi det kan bli mer reising og spesielle spillejobber fremover, samtidig som vi håper å få vist oss litt mer her hjemme også. Vi har vært veldig heldige som har fått spille musikk på reise. Det er virkelig noe for seg selv, og fremfor for eksempel én øving, par-tre timer, én gang i uka – så spiller man og tenker musikk døgnet rundt når man reiser med instrumentene. Det gir motivasjon å tenke at man skal reise igjen i fremtiden og har ikke minst allerede gitt mange gode minner.
La soundtrack være soundtrack. I dag skriver dere mye av musikken deres selv – Hva inspirerer dere?
Vi inspireres av veldig mye forskjellig. Med åtte mennesker er nok ikke det til å unngås. Men vi tar generelt mye inspirasjon fra store helter innen bluegrass genren som f.eks Allison Krauss and Union Station og fra gamle folk-idoler som Joni Mitchell og Crosby, Stills and Nash, men også fra nyere americana-grupper og pop. Dessuten tar vi med oss impulser fra rocken fra 60, 70 og (kanskje overraskende) særlig 80-tallet – en musikalsk periode som har påvirket Joakim som skriver låtene i stor grad. Det er kanskje ikke alltid det første du tenker på, men det er alltid med i prosessen.
Bluegrass har en sterk identitet, og vekker tydelige bilder. Hvor sjangerbevisste er dere, hvor opptatt er dere av «autentisitet»?
Det er mange innen bluegrass som ønsker å forsvare og bevare genren, som kulturarv. Og det er like mange som ønsker å la musikken leve og blande seg med andre impulser – slik den jo engang oppstod i ‘the great melting pot’ på 30-tallets USA. Vi mener at begge deler er like viktige, men tilhører nok som band den siste gruppen – de som med utgangspunkt i sjangeren finner sin egen greie. Vi har ikke egentlig noe valg. Vi er ikke født og oppvokst i Appalachia med bluegrass og old-time i blodet, vi har ikke lært teknikken fra barnsben av, vi er nødt til å finne vår egen sound. Dessuten har vi med oss impulser og inspirasjon fra våre egne røtter og musikalske oppvekster. Det kan bli bra musikk av slikt, og veldig autentisk oss, om det ikke er 100% autentisk bluegrass. Men det kan også diskuteres om noe ny bluegrass er det i dag.
Mange av våre låtskisser springer ut fra sjangeren og det samme gjelder instrumenteringen (med unntak av trekkspill). Men måten vi setter det sammen på, måten vi fraserer og arrangerer – gir oss en egen sound som har noe du ikke hører i mye bluegrass. Det er ikke så mange band som oss i sjangeren, men dette ble vi kanskje mer klar over etterhvert. Vi opplever at vi har et privilegiet med at vi er så mange som vi er, og kan fylle ut lydbildet og aldri la lytteren kjede seg – både i valgene ved å ta bort og legge til instrumenter.
Med så mange medlemmer kan det sikkert bli mange meninger. Har dere tydelige roller når dere jobber? Er skriving og spilling adskilte prosesser?
Det er stort sett Joakim (mandolin) som kommer med låtskissene, som han jobber litt med med Rebekka som også skriver tekst, før de tar dem med til bandet. Der blir arrangeringen og evt. endringer og tillegg til låtene gjort med hele bandet. Sjangeren inneholder en del improvisasjon og solistiske partier og der får alle medlemmene mye rom. Det er klart det blir mange meninger med åtte stykker i bandet, men denne måten å jobbe på har fungert veldig godt.
Når noen bringer en låt til felleskapet, når og hvordan vet dere om det er en Hayde Bluegrass Orchestra-låt?
Vi vet vel aldri helt sikkert om det blir en Hayde-låt før den blir værende på setlista. Vi har hatt noen låter vi har skrevet og arrangert ferdig, spilt et par ganger på konsert, men som på tross av at de er fine ikke har ‘festet seg’. Da var de ikke Hayde-låter allikevel. Det har vært en veldig intuitiv prosess med prøving og feiling, og etterhvert vet vi mer og mer hva det er vi leter etter i en ny låt og hvordan vi vil den skal låte.
Har dere utstyr eller verktøy som er uunnværlig når dere skriver?
Joakim pleier å si at han skrev hele første album på en Ibanez gitar med stålstrenger fra ungdomsskolen som må ha capo på 4 bånd for at den ikke skal ha ulyd. Ellers blir også mange skisser til ved pianoet. Det å ta opp en del av en skisse, la den synke inn, nynne på den og så ta den opp igjen senere er en viktig del av prosessen. Det viktigste verktøyet er kanskje tid.
Hva er den første planen som skal realiseres når samfunnet åpner opp for fullt igjen?
Når samfunnet åpner seg igjen skal vi få planlagt noen nye konserter her hjemme, samt undersøke mulighetene for å ta opp igjen tråden både i Europa, men også USA. Albumet slippes tidlig i vår så vi håper vi kan få spilt noen konserter i forbindelse med dette, både hjemme og ute. Men det er vanskelig å vite hvordan det vil se ut foreløpig.
Vi har begynt arbeidet med plate nr. 2, så det gjeveste ville vært å begynne å legge konkrete planer for dette.
Hva er karrierehøydepunktet deres så langt?
Karrierehøydepunkt må enten være å fullføre innspillingen og siden sende album til mastering i USA, eller konserten vår julen 2019 på Oslo Konserthus der vi spilte med blåserekke, flygel og trommer – et uskikkelig sjanger-sidesprang vi unnet oss og som kommer på Youtube mot slutten av 2021.
Kan dere dele deres største musikkopplevelser – som lyttere?
For Joakim er en stor musikkopplevelse da faren hans satte på «School» av Supertramp på sitt nye Bang Olufsen stereoanlegg. Rebekka har også skjellsettende minner fra å raide farens platesamling med rock og gammel progrock, og ligge og stirre på furutaket mens musikken dundret. Eller kan vi nevne både Björk og Radiohead på Roskilde i pøsende regnvær.
Til slutt – Kan dere gi oss et tips til en norsk artist dere hører mye på om dagen?
Vi hører mye på No. 4, men Valkyrien Allstars har det blitt spilt en del av i det siste. Dessuten er siste skiva til Darling West virkelig bra.