Plateaktuelle Marte Røyeng er både popartist og samtidskomponist under utdannelse. Selv mener hun kontrasten er mindre enn folk kanskje skulle tro. – Det er sant at samtidsmusikk kan forbindes med noe som er vanskelig å høre på, men den handler tvert imot om å finne frem noe til lytteren som er spennende, triggende, vakkert eller overraskende.
/ 27/09/2019 / Kristian DugstadNavn: Marte Røyeng
TONO-medlem siden: 2010
Aktuell med: Debutalbumet «Reach» (Oslo Session Recordings)
Hvem er Marte Røyeng?
Jeg er en artist, tekstforfatter og samtidskomponist under utdannelse, som ble oppfordret til å bli rørlegger som liten, men nå jobber mer med ører enn med rør. Også har jeg et ekstra godt øye til teater.
Fortell om den musikalske bakgrunnen din?
Jeg har gått i barnekor, spilt fiolin på kulturskolen, og tråkket i Hortens gater med skolekorps. Så ble jeg tenåring og begynte å lære meg gitar ved å høre på Sondre Lerche. Jeg spilte i et kortlevd Jethro Tull-coverband, og holdt mine egne låter hemmelig. På musikkteaterlinja til Romerike folkehøgskole mottok jeg en helt nødvendig oppmuntring til å gjøre musikken til hovedprosjekt. Akkurat da var jeg den siste til å se hva jeg ble drevet mot, og hva som driver meg. Jeg samlet sammen mitt første band under eget navn da jeg startet på musikkvitenskap i 2010, og kjørte på derfra.
Hvordan vil du selv beskrive musikken du skriver?
Den bærer preg av at jeg er en relativt altetende musikklytter, og handler mindre om å svare til sjangeridealer og mer om å gi hver låt den musikalske omgivelsen hvor den vokser seg sterkest.
Hva fikk deg til å begynne å skrive låter?
Jeg hadde en skrivende venninne, Mari, da jeg var liten. Hun lagde sanger til egne teaterstykker, og jeg begynte å gjøre det samme, å skrive sanger som hørte til et bestemt historieunivers. I tillegg ble jeg skikkelig inspirert trioen Ephemera og alt de fikk til, da jeg hørte dem som tolv-trettenåring. Jeg skrev mye flerstemte fingerspill-låter, og plantet de første drømmene om å lage plate en dag.
Hvor og hvordan skriver du?
Når jeg skal utarbeide en fullstendig låt av tekstskisser og lydsnutter, vil jeg helst være i et rom for meg selv. Da kan jeg bruke musikaliteten skikkelig og lytte godt innover. Så tar jeg et steg tilbake og stille spørsmål til meg selv. For eksempel: Hva kan bli klarere her? Hvordan henger tekst og musikk sammen? Hvor blir det uinteressant? Dette trenger jeg et par runder på før jeg er i mål med et låtutkast. Så spiller jeg inn en demo i ro og mak, gjerne med koringer og ideer til bandarrangement.
Hva kommer først, tekst eller melodi?
Det er ofte en tekstbit som er katalysatoren. Men en melodi eller en annen musikalsk idé melder seg på ganske kjapt.
Hva inspirerer deg?
Det samme som gjør meg nysgjerrig på verden rundt meg og livet til folka i den, tenker jeg. Opplevelser som jeg vil grave dypere i. Følelsen av gjenkjennelse i det noen andre uttrykker. Eller opplevelsen av mangel, at noe bør sies mer om. Da er utfordringen min å finne riktig form på budskapet, riktig toneleie og styrke.
Har du utstyr eller verktøy som er uunnværlig i skriveprosessen?
Lydmemo på mobilen gir meg mulighet til å snappe opp en idé før jeg rekker å vurdere om den er interessant eller ikke. Det er gøy å ha et bibliotek av ukritiske forslag! Mitt absolutt viktigste verktøy er å teste låter på en ny lytter, eller spille dem sammen med musikerne i bandet, som er ordentlig gode medkomponister og -arrangører.
I tillegg til å drive med popmusikk, studerer du også samtidskomposisjon på Musikkhøgskolen. Hva tiltrakk deg?
Jeg ble trukket mot ideen om å få utvidet idépalletten, være midt oppi uvante tanker om hva musikk kan være, og lære meg et grundigere musikalsk håndverk.
Samtidsmusikken kan for mange oppleves som ugjennomtrengelig og er ofte a-tonal. Ser du sammenhenger mellom samtidsmusikk og pop?
Det er sant at samtidsmusikk kan forbindes med noe som er vanskelig å høre på, men den handler tvert imot om å finne frem noe til lytteren som er spennende, triggende, vakkert eller overraskende. Det skjer ikke nødvendigvis gjennom å finne noe flunkende nytt, men ved å sette musikalsk materiale sammen på nye måter, høre det med nye ører som er preget av å leve i den tiden vi lever i nå. Alt jeg har sagt her nå, kunne jeg nok like gjerne sagt om pop.
Saken fortsetter under videoen.
Hvordan vil dette påvirke musikken din fremover?
Det er mye av både samtidsmusikk og popmusikk som utvider kartet over hva musikk er, og utfordrer publikum. Jeg lærer meg å bryte vaner. Biblioteket av ideer i hodet er blitt betraktelig større, og annerledes, enn før jeg begynte å studere komposisjon. Det viktigste er at jeg er blitt bedre på å spørre meg selv «Hvorfor skal akkurat dette spilles/sies akkurat her?». Spør jeg om det, får jeg ofte større forståelse for hvordan musikken vil oppleves av de som skal lytte til musikken. Som er ekstremt viktig. Målet er å gi folk en invitasjon inn. Det er noe annet å bli stående på utsida av musikken og klø seg i hodet, enn å stå innenfor og gjøre det samme!
I mai i år slapp du din første full-lengder, albumet «Reach». Fortell om plata?
På plata spiller mitt faste band, pluss et par gjester. Even Ormestad er produsent for den, og innspillinga er gjort hos ham i Oslo, og ikke minst i Athletic Sound i Halden, med Dag Erik Johansen som også har mikset. Det er ti varierte og rikt produserte låter med et varmt 70-tallsnikkende bandsound, hvor vi ikke har spart hverken på stryk, blås eller orgler.
Du skriver at «Reach» handler om å strekke seg etter noe. Hva strekker du deg etter?
Etter å våge enda litt mer enn jeg gjorde forrige gang jeg prøvde på noe – musikalsk, og ellers!
Hva kan vi vente oss av Marte Røyeng fremover?
En dæsj nykomponert samtidsmusikk, en singel fra en fersk kvartett med stryk og elektronikk der jeg synger norske tekster, og forhåpentligvis et nytt popalbum før 2021! Og i nær fremtid: torsdag 17. oktober spiller jeg og bandet mitt på SALT i Oslo.
Hva er karrierehøydepunktet ditt så langt?
Å jobbe med «Reach» i studio, sammen med veldig dyktige folk, og høre at det var verdt det å la låtene slippe ut av hendene mine og leve litt sjøl.
Kan du dele en av dine største musikkopplevelser – som lytter?
I’m With Her, supergruppa til Aoife O’Donovan, Sarah Jarosz og Sara Watkins, spilte på Riksscenen i mars. Hyperfokuserte folk med uanstrengt musikalitet. Jeg sto med vidåpne ører gjennom en hel konsert. Elsker når det skjer!
