Foto: Kristian Dugstad/TONO
TONO og norske konsertarrangører har samme mål: Vi ønsker flest mulig konserter og levende konsertscener rundt omkring i Norge. TONO har også stor forståelse for at det kan være økonomisk krevende å være en liten konsertarrangør. Det er også alltid mulig å diskutere sider ved vår konsertmodell, men vi er uenig i at den prinsipielt forskjellsbehandler arrangører og at modellen blir bedre ved å ta mindre betalt for de små konsertene – det vil skape et større klasseskille blant musikkskapere der de “små” ville være den tapende part.
/ 11/04/2024 / Willy MartinsenVår jobb er å sørge for at komponister, sangtekstforfattere og låtskrivere – skaperne av musikkverkene – får et rimelig vederlag. Dette er en utsatt yrkesgruppe. De aller fleste har svært lave inntekter fra sin musikkskaping.
Bare 107 TONO-medlemmer, det vil si låtskrivere, komponister og sangtekstforfattere, fikk konsertutbetaling fra TONO på mer enn 100 000 kroner i 2022. Hele 85 prosent av de som fikk konsertavregning fikk mindre enn 10 000 kroner.
De siste par ukene har en rekke konsertarrangører kritisert TONOs modell for konsertarrangører på Facebook-forumet Bransja prat og i media. Dessverre bygger deler av denne kritikken på misforståelser eller feil premisser. Samtidig har vi forståelse for at dette er komplekst, og tillater oss derfor å komme med noen oppklaringer.
Den ene – musikkskaperne – komponerer musikken og skriver sangtekstene. Den andre – artistene og musikerne – fremfører musikkverkene. Utøverrettigheter og opphavsrettigheter er ulike ting, og er vernet av ulike paragrafer i lovverket. Det er også helt atskilte områder innenfor musikkøkonomien:
1. Konsertarrangøren betaler honorar direkte til yrkesgruppen artister og musikere for å opptre. Dette er en avtale mellom arrangør og artist.
2. Konsertarrangøren er forpliktet til å betale et vederlag til musikkskaperne for bruk av rettighetene i musikkverk gjennom TONO.
Dette skillet er gjennomgående i hele musikkøkonomien. I strømmetjenester betaler tjenestene artist/utøver gjennom plateselskap/distributør, og komponisten/sangtekstforfatteren gjennom TONO. Radiokanaler betaler artist og utøver via Gramo, og komponistene og sangtekstforfatterne gjennom TONO. For musikk i film og reklame (synk) betaler produsenten artist/utøver gjennom plateselskap/mastereier, og komponistene og sangtekstforfatterne gjennom NCB/musikkforlaget/TONO.
Et uttrykk som «TONO-avgift», som TONO selv ikke bruker, skaper forvirring om hva betalingen er. Uttrykket skyggelegger for det direkte forholdet mellom innbetalingen til TONO og utbetalingen til komponistene, sangtekstforfatterne og låtskriverne.
TONO er i praksis musikkskaperne. Det er et samvirke som eies og styres av norske komponister, sangtekstforfattere, låtskrivere og deres musikkforlag. TONO er dessuten per definisjon et non-profit-foretak, ved at hele vårt resultat hvert år utbetales til komponister, sangtekstforfattere og musikkforlag.
Betalingen en konsertarrangør gjør til TONO er en betaling til musikkskaperne.
Da artisten John Mayer i april spilte konsert for et fullsatt Oslo Spektrum, går betalingen fra arrangøren til TONO utelukkende til låtskriveren John Mayer og hans med-låtskrivere. Disse er rettighetshaverne i musikkverkene som ble fremført i Spektrum.
Når en artist, la oss for eksemplets skyld kalle henne Hanne Hansen, spiller konsert på Antikvariatet i Trondheim for 50 publikummere, er det hennes venn, låtskriveren, la oss kalle ham, Morten Mortensen, som får TONO-pengene. John Mayer og hans eventuelle med-låtskrivere får også en andel, ettersom Hanne også covret en av hans låter.
TONOs modell gjelder for alle konsertarrangører og gir alle like, objektive vilkår. Det er vi forpliktet til etter loven om kollektiv forvaltning, som stiller krav til likebehandling. Modellen følger billettomsetningen, og gir musikkskaperne en prosentandel av brutto billettomsetning.
En arrangør med omsetning over 220 000 kroner betaler dermed de ulike prosentsatsene på hvert nivå: 10 prosent for laveste nivå, 8 prosent for det neste, og så videre.
Det er verdt å merke seg at hvis vi ser bort fra minimumstariffen, så betaler dermed en arrangør aldri mer enn 10 prosent av omsetningen til komponistene og sangtekstforfatterne, som, gjennom TONO, tilbyr en grunnleggende vareleveranse, sangene, inn i konserten.
Modellen skal gi et rimelig og anstendig vederlag til alle musikkskaperne. John Mayer, Max Martin og andre komponister som blir fremført på de største konsertene skal få et rimelig vederlag. Det skal også de som får musikken fremført på de minste scenene. De aller, aller fleste konserter i Norge er små, godt innenfor det nederste trinnet (10 prosent) i modellen vår.
For Morten Mortensen i eksempelet over vil det betyr at utsolgt (50 billetter à 200 kroner) vil gi et TONO-vederlag på 1 000 kroner.
Arrangører har tatt til orde for en mer flat tariff – for alle arrangører. Hvis TONO for eksempel skulle endret til en flat, fast tariff for alle konserter på la oss si 5 prosent, ville John Mayer og de andre komponistene og sangtekstforfatterne som får sine sanger fremført på de største konsertene tjene mye mer. Morten Mortensen, som bare får sine sanger fremført på de små konsertene, ville få mye mindre.
TONO og konsertarrangørene har egentlig samme mål. Vi vil at det skal avholdes masse konserter, vi ønsker at det skal gå an å drive forretning på konsertvirksomhet, og vi ønsker også at musikkskaperne skal få rimelig betalt.
Vi sier oss uenige i at det skal være en forutsetning for levende konsertscener at betalingen til de som lager musikken som fremføres på mindre konserter skal skal ned. At de skal få dårligere betalt.
Konsertarrangørenes TONO-betaling gjør det snarere mulig for arrangørene å få tilgang på nyskrevne sanger og musikkverk ved at den gir et økonomisk grunnlag for å skape musikk. Rimelig vederlag til musikkskaperne går derfor hånd i hånd med levende konsertscener i Norge.