Kunst og musikk kan sette uutslettelige avtrykk på et samfunn. Lenge etter kunstneren er borte, lever arbeidet videre i folkesjela. Thorbjørn Egner er et slikt norsk allemannseie. Samtidig forvalter hans barn alle rettigheter til den kunstneriske arven. – Vi prøver etter beste evne å ta de valgene far ville tatt selv, sier Bjørn Egner.
/ 04/04/2019 / Kristian Dugstad
Thorbjørn Egner var en tusenkunstner. Forfatter, komponist, billedkunstner, teater- og radiomann. Han har etterlatt seg en rikholdig arv, som er med på å forme barns oppvekst, like mye i dag, som da han levde.
Noen av hans mest kjente verk er «Karius og Baktus», «Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen» og «Folk og røvere i Kardemomme by». Fortellinger og musikk med varme og moral.
– Han hadde temperament, men hans form var vennlighet, toleranse og respekt for barn. Mye av virksomheten hans var jo nettopp rettet mot barna, forteller Bjørn Egner, sønn av Thorbjørn Egner.
Repertoaret består av et hundretalls sangtekster og melodier, og Thorbjørn Egner ble medlem i TONO 31. desember 1952. Sammen med sine tre søsken, forvalter Bjørn Egner de økonomiske og ideelle rettighetene til farens kunstneriske arv.
Egner jobbet med tekst, og musikk fra ung alder. Som smågutt på Kampen i Oslo, spilte han teater og musikk med nabobarna. Etter endt skolegang var han i en årrekke reklamemann på dagtid, og dikter på kveldene. Det var imidlertid NRK som skulle bli arenaen der flere av hans mest ikoniske verk ble til.
– Etter andre verdenskrig begynte han å jobbe i radioen. Et av de første programmene han skapte var Maleklubben, der han formidlet tegning og maling til unge lyttere. Det er jo ganske enestående å formidle bildearbeid på radio, forteller Bjørn Egner.
Radiolytterne fikk tematiske maleoppgaver og kunne sende inn resultatet til rikskringkastingen. Som inspirasjon for barna skrev Egner sanger. Han skapte udødelige viser som «Bamsens fødselsdag» og «Dyrene i Afrika», for å gi radiolytterne motiv for tegningene.
– Etter å ha sendte inn én tegning ble de malerelever, etter fem ble de malersvenn og etter ti: Malermester. Dette ble så populært at NRK måtte ansette et menneske for å holde orden. De ga til slutt opp hele prosjektet. Det ble for voldsomt!
Men Egners fortsatte å skape kjente og kjære fortellinger og viser i NRK. Han videreførte prosjektene sine i Barnetimen for de minste, og det var her fortellingene om Hakkebakkeskogen og Kardemomme By ble til, som musikalske hørespill.
– Han samarbeidet tett med komponist Christian Hartmann, som komponerte melodiene til fortellingene om Ole Brumm og Doktor Dyregod i barnetimen for de minste, og mange av melodiene til «Dyrene i Hakkebakkeskogen». Det var imidlertid far selv som laget musikken til «Folk og røvere i Kardemomme by.»
30 år etter Thorbjørn Egners død er tekstene, bildene og ikke minst musikken hans fremdeles langt fremme i nordmenns bevissthet. Det er i dag nærmere 70 år siden flere av de største verkene ble utgitt. Bjørn Egner forteller at han og søsknene har et aktivt forhold til forvaltningen av arven.
– Vi prøver etter beste evne å gjøre riktige vurderinger om hva folk skal få forandre og ikke. Faren min jobbet alltid hjemme, så i vår oppvekst har vi fulgt med på prosessen og arbeidet. Vi mener vi har et visst grunnlag for å ta de avgjørelsene han ville tatt.
Det er ingen hemmelighet at Egner-familien verner tungt om farens kunstneriske arbeid. De som vil bruke verk av Thorbjørn Egner må derfor legge seg tett opp til originalene, og det er lite rom for endringer. Dermed har familien også sagt nei takk til å utnytte økonomisk potensiale.
– Det er klart at vi har fått mange henvendelser. Det er mange som gjerne skulle ha brukt Karius og Baktus i reklamer for tannpasta og tannbørster. Men vi har ikke villet tenke kommersielt.
Opphavsrettens vernetid er på 70 år etter opphavers død. Dette betyr at Thorbjørn Egners materiale er vernet til 2060. I tillegg til arbeidet Egner-familien gjør selv, bidrar teater-, bok- og musikkforlag til forvaltningen. Unni Boretti er Forlagssjef i Norsk Musikforlag, som beskytter Egners musikk.
– Vi lager arrangementer og utgaver av musikken Egner laget, ofte sammen med Hartmann. Noter for piano og korps, og sangbøker. Slik bidrar vi til å spre kulturskatten som dette er, forteller hun.
Forlagene jobber aktivt både med å gjøre materialet tilgjengelig for flest mulig, og å begrense ulovlig bruk. De ønsker å ivareta kunstnernes visjon og økonomiske interesse.
– Som forlag jobber man jo ikke bare med de levende, men ofte med komponister og sangtekstforfattere som har gått bort. Mange får faktisk ikke anerkjennelse før etter sin død, og det er viktig at etterkommerne får sin andel.
Interessen for, og kjærligheten til, Klatremus, Mikkel Rev, Politimester Bastian og Karius og Baktus ser ikke ut til å avta. Så sent som i 2016 utkom animasjonsfilmen «Dyrene i Hakkebakkeskogen», med svært gjenkjennelig manus, musikk og utseende. I kritikkene sto det blant annet «Evigaktuelle Egner» (VG), «Mer enn et nostalgisk pliktløp» (NRK) og «Et mesterverk» (DB).
– Jeg ser ingen grunn til at Egner ikke skal fortsette å være stor. Hvis det skulle dabbe av, burde det ha skjedd allerede. Disse verkene er så innprentet gjennom generasjoner at jeg tror de vil holde seg aktuelle i mange år enda. Han er en bauta, sier Unni Boretti i Norsk Musikforlag.
Egner-familien ønsker å ivareta farens sans for detaljer så lenge som overhodet mulig. Mikkel Rev skal beholde sin stripete genser, og Tante Sofie sin stråhatt. Gjenkjenneligheten har en egenverdi, mener Bjørn Egner.
– Jeg tror det er riktig at det skal tas vare på slik det er, så kan heller andre lage nye fortellinger. Hver gang det settes opp en forestilling er det en teaterkritiker på banen. De har kanskje sett stykket tre, fire, fem ganger tidligere. Da sukker de over at det ikke lages noe nytt, eller endres på. Men disse forestillingene er for barn, og de skal nå nye barn. De er ikke til for kritikerne.
Thorbjørn Egners kunstneriske arv lever videre. Blant annet gjennom animasjonsfilmen «Dyrene i Hakkebakkeskogen».