Skeiv kjærlighet og mangfold feieres denne uken under Oslo Pride, med yrende folkeliv, parade og konserter. Musikken har alltid vært viktig for homobevegelsen. – Party er politikk, forteller Reidar Engesbak.
/ 21/06/2019 / Kristian DugstadDenne saken ble publisert i forbindelse med feiringen av Oslo Pride 2019.
I Oslo er det regnbueflagg på alle kanter. På sosiale medier har bedrifter og organisasjoner prydet velkjente logoer med regnbuens farger. I Spikersuppa, i sentrum av hovedstaden, besøker mange titalls tusen Pride Park, og feiringen av skeiv kjærlighet og mangfold fargelegger byen.
Homobevegelsens kamp har gitt resultater på de 50 åren som har gått siden opprøret på utestedet Stonewall Inn i 1969. Opptøyene markerte starten på Pride-feiringer verden over, og musikk har spilt en viktig rolle fra begynnelsen.
– Musikk, film og bøker er de mediene der skeive ofte ser seg selv for første gang i et heteronormativt samfunn. Musikk har fungert både som kamp, identitetsbygger, uttrykk for følelser og mye mer, forteller Reidar Engesbak, journalist og redaktør i Blikk nett.
Blikk er et magasin for homofile, lesbiske, bifile, interkjønn, transpersoner og queer. Som redaktør av nettutgaven jobber Engesbak med daglig nyhetsdekning – ofte om skeiv musikk og kultur.
– Det er en lang liste med artister og låter som har vært viktige for homobevegelsen, både fra skeive og allierte. Med discotiden kom ikoniske artister som discodronningen Sylvester: skeiv, svart, ekstravagant og ekstrem åpen. Madonna var tidlig ute med AIDS-engasjementet sitt, og stappet LHBT-saken ned i halsen på både fans og motstandere. Freddy Mercury, Liza Minelli, Barbra Streisand og mange flere.
Musikken står fortsatt sentralt i dag, og konsertprogrammet er en viktig del av Pride-feiringen i Oslo denne uka.
– De siste årene har det blitt diskutert hvorvidt Pride er party eller politikk. Er det for mye party og for lite politikk? Med tanke på at opptøyene startet utenfor utestedet Stonewall Inn, gir svaret seg selv. Party er politikk og vice versa, og musikken har alltid stått i fokus. Det er musikken vi kan samles om, det være seg i parader, demonstrasjoner eller på dansegulvet.
Låtskriver og artist Tom Hugo Hermansen opptrer med gruppa KEiiNO under Paradeshowet etter årets Pride-parade. Han er blant annet kjent for å ha representerte Norge i Eurovision tidligere i vår. I fjor ble sangen hans «Family» kåret til året Pride-låt av Oslo Pride.
– Det er nok mange som har funnet trøst og støtte i musikk opp igjennom. Musikk binder folk sammen, og det finnes ikke tall på hvor mange som møttes for å danse og feste.
Å skape musikk har alltid vært en viktig del av Hermansens identitet. Han tror imidlertid at han hadde kommet ut av skapet tidligere, om ikke det var for musikken.
– Jeg hadde en idé om at jeg måtte passe inn i artistrollen, og være pikenes Jens. Det var en intern kamp om å godta meg selv. Jeg var så redd for å ødelegge mulighetene mine, at jeg brukte lang tid på å komme ut av skapet. Nå ser jeg jo at det bare er tull – Jeg skriver mye bedre låter nå, når jeg kan være meg selv.
Saken fortsetter under bildet.
Publikum i Pride Park har får oppleve både politikk og musikk. Lørdagens Paradeshow er bare et av arrangementene på Hovedscenen. Tidligere bookingansvarlig i Oslo Pride, Bente Jørgensen, var i flere år med på å bygge opp denne delen av feiringen.
– Da jeg begynte i 2014 var det lite fokus på det musikalske under Pride. Jeg tok jobben på én betingelse: at jeg fikk lov til å ta artistbookingen på alvor. Vi ville at flere skulle oppdage Pride Park, og jeg var sikker på at publikum kom til å følge etter, bare vi leverte musikken.
Og det hadde hun rett i. Besøkstallene for Oslo Pride og Pride Park har vokst kraftig de siste årene. Jørgensen var bookingansvarlig fra 2014 til 2017, og jobbet iherdig for å kunne tilby et godt og riktig konsertprogram.
– Vi var opptatt av å vise frem mangfold og skeive artister. Vi hadde navn som Fay Wildhagen, Biru Baby og Beglomeg. Jeg husker da Silvana Imam spilte i 2016. Konserten var samtidig som VG-lista Topp 20 på Rådhusplassen, og vi var redde for at det ikke skulle komme folk. Det var stappfullt.
I likhet med Engesbak mener Jørgensen at det er umulig å skille politikk og musikk fra hverandre når det kommer til Pride og homobevegelse.
– Det ser man også på artistene. Det er mange som benytter anledningen til å si noen bevingede ord når de spiller, forteller hun.
Blant artistene som spiller under Pride denne uken er det mange som selv er åpent skeive. Engesbak mener det er viktig at homobevegelsen ser til disse i dag.
– Jeg tenker på hele spekteret: Lesbisk, homse, bi, trans og ikke-binære. Et godt eksempel er Hayley Kiyoko, som kalles den lesbiske Jesus. Hun er åpent skeiv og har en stor fanskare. Det samme gjelder John Grant. Years and Years frontet av Ollie Alexander er også et viktig band.
Regnbueflaggene vaier i vinden i Oslo, og det skeive miljøet får selskap av mange utenforstående i denne ukas feiring. Også blant artister er det mange som vil vise støtte til homobevegelsen. Da mener Enegesbak det er viktig å spørre seg om hvorfor. Han peker på Taylor Swift som nylig slapp musikkvideoen «You Need To Calm Down», med mange skeive personligheter og kjendiser.
– Topp det, men uansett hvor mye hun fronter saken, handler det om å selge seg selv. Hun har sittet stille i båten i mange år og snakket lite om LHBT-rettigheter. Nå er det i vinden å kjempe mot destruktive krefter og det benytter Swift seg av – vel vitende om at det ikke skader pengepungen. Kall meg kynisk, men det samme kan jo Swift kalles, sier han.
