Juryens begrunnelse:

På omtrent ett år gikk Undergrunn fra å være et Oslo-fenomen, til å bli en av Norges mest populære grupper. Marstein, Fretex, Plaza, Loverboy, Rikpappa og Pus leverte i 2023 albumet Egoland med rå energi og klubbvennlige hooks. Egoland viser en gruppe i konstant utvikling med kompositorisk dybde og tankevekkende låter som gir innsikt i refleksjoner over suksess og identitet. Albumet har satt en ny standard for norsk popmusikk og vil stå som et viktig kapittel i gruppens musikalske reise

Juryens begrunnelse:

Kristine Tjøgersen har en fantastisk evne til å utnytte orkesterapparatet til å skape nye lyder og spennende uttrykk. Med sitt mesterlige grep om orkestrering og sin forståelse for de ulike instrumentenes egenart, skaper hun et nytt og oppslukende lydbilde som virkelig tar oss med ut på det åpne hav. Verket har en utstrakt og gjennomarbeidet form. Fantastiske kaskader som forplanter seg gjennom orkesteret bidrar til at publikum blir med på reisen gjennom det bølgende og brusende havet. Det er nyskapende og originalt, og viser at det stadig finnes uutforskede måter å bruke orkesteret på.

Juryens begrunnelse:

I Brigde samler hardingfelespiller og komponist Anne Hytta tråder fra sin musikalske samtid og vever dem sammen til betagende klangbilder. Strykerne i Telemark Kammerorkester, for anledningen utvidet med Amund Sjølie Sveens vare vibrafon- og glasstoner, utgjør en perfekt samspillpartner for Anne Hyttas hardingfele. Det halvtimelange verket fremstår gjennomkomponert og helhetlig, og selv om det utvilsomt har sine røtter i folkemusikken, er Brigde først og fremst en uovertruffent vakker og dypt personlig reise gjennom et mangfoldig lydlandskap. Denne musikken lar seg ikke fange i en bestemt bås og er derfor en naturlig vinner av EDVARD-prisen 2024 i kategorien Åpen klasse.

Juryens begrunnelse:

Frida Ånnevik har gjennom mange år markert seg med en sterk penn og god teft for å skrive om stort og smått på en jordnær måte. Med «Danse og grine» skildrar hun kontrastene som river i oss mennesker på en underfundig måte. «Jeg er det jeg drømte om, og det som ikke blir noe av. Jeg er dansegølv og skyttergrav» er et eksempel på hvordan hun lekar seg med uttrykk man sjelden hører i samme setning. Men med Ånneviks måte å sette sammen disse på, faller det seg både naturlig og ikke minst smakfullt. Teksten lar lytteren forstå at ting ikke trenger være enten eller. Man kan ville både danse og grine, og man kan være både redd og lett. Det i seg selv er kanskje en påminning vi alle trenger innimellom.

Juryens begrunnelse:

Hans Hulbækmo er kanskje først og fremst (aner)kjent som trommeslager og perkusjonist, men på «Tilfeldig Næpe» har vi blitt invitert inn i han utvidede kompositoriske univers. På albumet opplever vi en lekenhet som vanskelig kan sammenlignes med noe annet. Det ulmer og knatrer, fifler og fofler. Og i mangel av nyskapende ferskvarebegreper: plinger og plonger. Om det først og fremst utfordrer, eller rett og slett fascinerer er vi usikre på, men Hans Hulbækmo har klart mesterstykket å lede oss inn i fristelse. Med en gang man trykker på play-knappen føles det som om man transporteres og plutselig sitter hjemme på fjellhytta til Hans Hulbækmo. Med kaffe, kringle, ullsokker og peiskos. Tilfeldig? Næpe.

Fay Wildhagen sa dette da hun mottok prisen:

Livet burde ha gullramme, det er så usannsynlig, så uvanlig og så høytidelig.

Det starter, slutter og kommer ikke tilbake.
Det er det eneste vi kan være sikre på.

Det henger en gullramme rundt tiden vi har og vår oppgave er å male et så godt bilde som mulig til den «store utstillingen».

Det er lett å begynne på et annet motiv enn det livet gir oss, som fort bare blir halvbra.

Dette fortalte Anne Grete meg for noen år siden.

For oss begge handlet det om å skrive sant, være tro mot vårt motiv og utfordre hva populærmusikk kan være.

Det er ikke alltid lett og kan føles både langtekkelig og ensomt, så å få en anerkjennelse av en jeg satt så høyt, både som kunstner og menneske er stort og dypt rørende.

Jeg er beæret og takknemlig.
Tusen takk, Anne Grete!

Juryens begrunnelse:

Det er på tide å slå et slag for det som skjer i Gáivuotna, eller Kåfjord kommune i Nord-Troms.

I oppstartsåret 1991 hadde nok få trodd at dette stedet skulle bli et kraftsentrum for fremming og formidling av urfolks musikktradisjoner generelt og samisk musikk spesielt. Det har det blitt, takket være den nå 33 år gamle Riddu Riđđu-festivalen.

Riddu Riđđu begynte som en fest, synliggjøring, frigjøring og feiring av sjøsamisk kultur på begynnelsen av 90-tallet. Med stoisk og hardtarbeidende ro har festivalen bygget seg opp, og i dag tiltrekker den seg årlig omtrent 7000 gjester fra nær og fjern.

Riddu Riđđu har markert seg som en internasjonal spydspiss innenfor sitt segment og det er derfor juryen med glede og stolthet utpeker festivalen til mottaker av TONOs Formidlerpris 2024.

Juryens begrunnelse:

Musica liquida er den første klanglige dokumentasjonen av Ingar Zachs kunstneriske forskningsprosjekt «The Vibrating Drum». Gjennom sin innovative tilnærming til trommene søker Zach å utforske potensialet i instrumentene og utvikle en ny musikalsk praksis for slagverkere. Vibrerende mikrofoner i kontakt med trommeskinnet fanger opp lyden på nært hold når skinnene settes i svingning. Opptaksstedet – Edvard Vigeland Mausoleet med sin nesten apokalyptiske etterklang – sammen med Zachs kompositoriske dyktighet, har resultert i en innspilling som byr på en betagende, fascinerende klangverden. Zach bygger opp komposisjonene i lange bølger som legges lagvis, gjentas, avløser hverandre. Bare unntaksvis hører vi en klang som minner oss om at dette er instrumenter vi har hørt før, men spilt på en mer konvensjonell måte. Zach lykkes i å skape en helhetlig og original musikalsk verden der de enkelte satsene har en tydelig kompositorisk form og ingen elementer er overflødige. Musica liquida er derfor en verdig vinner av Edvard-prisen 2023 i kategorien Samtid.

Juryens begrunnelse:

Anja Lauvdal sitt album består av en leken komposisjon som bringer frem magien i den tilsynelatende enkle grå hverdagen. Vi kan se dampen stige frem fra kjelen og nærmest høre vannet koke og boble opp utover der lokket har flyttet seg i verket «Tehanu». Slik flytter hun oss med sitt spill av dampende lyder. Det er kanskje symfonien i et imaginært hverdagskjøkken som fører oss rett ut inn i den dype skogen i «The Dreamer». Her er det fugler og solstråler gjennom tykke bladrike grener, men også skygger som følger oss og vil fortelle den som virkelig lytter om hva som kommer. Lauvdal danser med sansene våre og puster oss ut og inn som en varm damp i den kalde luften. From a Story Now Lost er en påminnelse om vår sømløshet i møte med naturen, og kanskje også en erkjennelse av vår arts hukommelsestap.

Juryens begrunnelse:

Tekstforfatterne til disse verkene, som er kompilert i Ævestaden og Benedikts utgivelse Jag är sen igen, griper oss på en helt unik måte. Det forfattes på forskjellige språk der vi får servert en miks av norske dialekter og svensk. Tematikken er eksistensiell, men vakkert pakket inn i hverdagsrealisme som gjør det hele til en nydelig og sterk språklig smeltedigel. Vi gratulerer Levina Storåkern, Hans Olav Settem, Emilie Catrin Korsvold, Marit Othilie Thorvik og Eir Vatn Strøm med prisen for årets tekst.

Juryens begrunnelse:

Tolv år etter debuten forsvarer Honningbarna nok en gang sin posisjon som regjerende herskere av den norskspråklige punken. Med den kritikerroste skiva Animorphs har bandet trollbundet kritikere og publikum ved landets største scener, og bevist seg som unik formidler av nyskapende, uforutsigbar punk. På Animorphs demonstrerer bandet at de gang på gang behersker kunsten om å gjenoppfinne seg selv, og samtidig ivareta sin kompromissløse identitet. Sammen med produsent Erlend Mokkelbost har Honningbarna levert tolv verk som overrasker, imponerer, og utforsker eksistensielle såvel som hverdagslige spørsmål og følelsene som følger. Bandets ærlige tekster treffer bredt uten forkleinelse, og arrangementene, melodiene og produksjonene byr på nye oppdagelser ved hver gjennomlytting.

En samlet norsk presse jublet albumet opp i skyene med lovord som «en av de beste punk- platene i Norge noen gang» (Klassekampen) som resulterer i «et mesterverk» (NRK). En samstemt EDVARD-jury bøyer seg i støvet, og hyller Honningbarna frem som vinnere av kategorien Årets Pop.

Juryens begrunnelse:

Årets utfordrer viser oss hva musikk er i sin kjerne — noe som ikke nødvendigvis må forstås for å berøre og gjøre noe med oss. Det er et kunstnerkollektiv som består av profesjonelle og eksperimentelle musikere med ulikt antall kromosomer. De lager musikk på en måte vi ikke lærer om på skolen. Sammen skaper de sterke opplevelser for publikum og forandrer vår musikk- og kvalitetsforståelse. De har satt sine spor i og utenfor Norges grenser og vi håper at de fortsetter med det i lang tid fremover. Takk for at dere gjør det dere gjør og gratulerer så mye til DNA?AND? med EDVARD-prisen for Årets utfordrer!

Juryens begrunnelse:

Rune Kristoffersen etablerte Rune Grammofon i 1998, og siden starten har plateselskapet vært ensbetydende med kvalitet. Kristoffersen har valgt den smale sti ved å prioritere ulike eksperimentelle uttrykk med et begrenset kommersielt potensial, men Rune Grammofon har i løpet av sine 25 år vært med å spre norsk musikk langt utover sjanger- og landegrenser. Mange norske artister nyter i dag godt av oppmerksomheten og anseelsen som Rune Grammofon og andre aktører har skapt for norsk, eksperimentell musikk i utlandet.

Juryens begrunnelse:

Med utgivelsen Heart Ego tar Sunniva Lindgård, kjent under artistnavnet Sassy 009, og produsent Andrew Murray, oss med på en reise gjennom et drømmende og oppdatert elektro-landskap. En analog og smått overstyrt stemning balanseres med skarpe detaljer og overraskelser som for eksempel en gitarsolo à la Van Halen. Utgivelsen vokser seg større og mer kompleks for hver gjennomlytting. Hver låt har en egen stemning og tilstedeværelse. Den distinkte produksjonen, ofte med rå basslinjer, kler Lindgårds stemme. Vokalen er luftig, men like fullt tydelig. Låtene vitner om dyp lengsel og søken – ofte etter et kjærlighetsobjekt. Heart Ego er en egenartet, fremoverlent og ekte kul pop-odyssé, en sjelden vare i Norge.

Foto: Jacqueline_Landvik // Amin Musa

Juryens begrunnelse:

Med verkene på utgivelsen Sture Dagsland har Sjur Dagsland og Sturle Dagsland sammen laget noe så sjeldent som en unik verden bortenfor den vi lever i til vanlig. Visjonen virker sterk og ukompromittert. Dette albumet er hverken en øvelse i sjanger eller skoleflinke sjangeroverskridelser, – nei – dette er det fortapte adoptivbarnet til Björk på LSD, det er Aurora på marerittvranga og abstrahert Korn. Dette er knudrete folkemusikk med stadionrock-potensial og syvende far i huset oppi hornet på veggen. Dette er tusen ungdommers vrede i en sangers stemmebånd og det er vakkert, skummelt, stort og aggressivt! Men så plutselig også vart, sart, sårt, nært. Det låter tidløst, men moderne. Og hele veien møter lytteren en vilter, inderlig og ærlig stemme som søker bredden i menneskelig erfaring gjennom ytterpunktene. Sannheten ligger i randsonen.

Foto: Tim Harris

Juryens begrunnelse:

På Skarbø Skulekorps’ seneste utgivelse, Dugnad, har musikerne spilt inn sine bidrag på hver sin kant av landet. Hjernen bak er komponist og produsent Øyvind Skarbø. Resultatet er en mangefasettert miksteip full av musikalske innfall og uttrykk. På den ene siden er det tilsynelatende tilfeldig og rastløst, med overraskelses- og gjenkjennelsesmomenter som avløser hverandre. På den andre er det hele mesterlig forent gjennom Øyvind Skarbøs imponerende kreative og kompositoriske teft. Musikken sjarmerer og rører med sin lekenhet og sine referanser. Den beveger seg blant annet mellom samtidsmusikk, jazz, gamle tv-spill, funk og 17. mai. Denne utgivelsen er befriende umulig å sette i bås, og er en verdig vinner av årets Edvard i Åpen klasse.

Juryens begrunnelse:

Krympende klode er en svært vellykket plate som fyller samtidsmusikalske buzzwords som «lekent» og «sjangeroverskridende» med innhold. Træens klangverden har klare referanser til den elektroniske musikkens spede begynnelse, og Urheims strengeinstrumenter er hentet fra musikkulturer over hele kloden, men i formsterke komposisjoner, hvor også opptak av dyr og mennesker får klinge med. Disse lydverdenene belyses på nye måter og resultatet fremstår som noe helt nytt og eget. Det er morsomt, det er vakkert og det er tankevekkende.

Juryens begrunnelse:

Tekstene på Thilda Bøes legat spenner vidt. De kan være sinte, såre, omsorgsfulle og ikke minst morsomme, både om hverandre og på samme tid. Låtene løftes av skarpe og originale betraktninger rundt hva det vil si å være det man kan kalle «midt i livet, midt i landet». Teksten til verket Treskjæring formidler både hjertevarme og tristhet, med linjer som: «Han har begynt å samle på ølsorter/stilt opp flasker og bokser på en jækla lang hylle/Nå må folk være med ned å se/Livet er inne i en god fase». Spleiselag/Waldorfsalat bærer på en stor irritasjon rundt noe så aparte som waldorfsalat på ta-med-en-rett-sammenkomster. Dermed er vi plutselig inne i klamme relasjoner og småbyklaustrofobi. Tekstforfatter Frank Tønnesen, kjent som Tønes, er en mester på å ta utgangspunkt i det hverdagslige, nære og gjenkjennelige, og gjennom dette få frem noe som er dypere og større i menneskers liv.

Juryens begrunnelse:

Etter 30 år som musikkjournalist i NRK, tok Bodil Maroni Jensen en modig og risikabel beslutning. Hun våget seg ut som frilans musikkjournalist, spesialisert på klassisk musikk, ny musikk og musikkdramatikk. Risikoen lønte seg, og vi er alle rikere som resultat av valget. Jensen har frihet til å velge hvem og hva hun gir spalteplass. Artiklene, anmeldelsene og podkastene hennes er dyptgående, nyanserte studier av personene og temaene hun undersøker. De fleste av dem ville ikke fått dekning ellers. I en tid hvor det er liten eller ingen dekning av klassisk musikk i dagspressen, er Bodil Maroni Jensens arbeid en redningsplanke.

Juryens begrunnelse:

Agnes Ida Pettersens verk Å vere i livet er en tonesetting av et dikt av lyriker Halldis Moren Vesaas (1907–1995). Teksten er en hyllest til mor og en omfavnelse av livet og den tilstedeværelsen, rommet og tryggheten det byr på. Dette gjenspeiles av Pettersen, som tonesetter teksten i sin fulle dybde. De mange meningslagene formidles i musikken med rik palett av virkemidler. Verkets uttrykksfulle kontraster og mangfoldige assosiasjoner omfavner alt fra folketoner til barokken, med en utforskende og skinnende klanglig overflate. Det ligger en stor inspirasjonsbredde og et spenn av tekniske detaljer i verket, alt sømløst sammenføyd til en musikalsk helhet. Verket utstråler både trygghet og lekenhet. Den klangmessige kompleksiteten oppleves lett og berikende på én og samme tid.

Juryens begrunnelse:

Stephan Meidell og Øyvind Hegg-Lunde har en rik referansepalett og en fargesprakende særegen kreativitet. Juryen ble grepet av albumets gjennomførte visjon og stemning, der lytteren inviteres inn i et helhetlig kunstverk på knappe 40 minutter. Verkene har et introspektivt alvor i seg, men oppleves samtidig som rause og henvendende. Tittelen på albumet, Voice & Strings & Timpani, sier noe om innholdet, men plata er så mye mer enn summen av disse elementene. Med skeive rytmer, vare fløyter og fengslende vokal nikkes det mot elektronika, hiphop og samtid. Det er som om lytteren lokkes på en vandring inn i et eksistensielt tåkelandskap, der de ni sporene leder an og holder oss i hånden.

Øyvind Hegg-Lunde og Stephan Meidell vant EDVARD-prisen 2021 i Åpen klasse. © Kristian Dugstad/TONO

Brødrene Mugisho og Willy Nhonzi har med låta Leve fremvist en imponerende evne til å transformere personlige, såre opplevelser til mektig, aktuell og allmenngyldig historiefortelling. Leve er et viktig kunstnerisk bidrag til den offentlige samtalen som fulgte av Black Lives Matter. Det er et sterkt politisk verk og en stor kunstnerisk prestasjon. Man må nesten være avstumpet for ikke å bli berørt når verkets tittel forkynnes som et kamprop i refrenget. En sterk musikkvideo har skapt en ekstra dimensjon i formidlingen av låta. Sammen med regissør Kristoffer Nylund Grindheim og videoprodusent Andreas Trøften Lie, har Mugisho og Willy kombinert tekst, musikk og levende bilder som på en uredd og effektiv måte adresserer et stort problem i verden og Norge. Leve treffer hardt, rett fra et indre som utfordrer oss til å stoppe opp, våkne, føle og kjenne etter pusten. Det direkte, emosjonelle og sårbare blir en del av bragden til denne kraftsalven.

Foto: © Kristian Dugstad / TONO

Ole Paus har i over 40 år markert seg som tekstforfatter, og er for lengst kanonisert. På sin seneste utgivelse, Så nær, så nær, vekker han igjen tanker med sitt sylskarpe skråblikk, men her finnes ingen bleke kopier av tidligere bragder. Med en rusten og taktil stemme som oser av et helt liv med våkenetter fremfører han sin sanglyrikk med stor tyngde. Tekstene er ofte enkle, men megetsigende: «Klaus og livet hans driver gatelangs. Klaus vet at han er hjemme her. Og alt Klaus bryr seg om her i verden er nær, nær, så nær. Alt er her.» Musikken, med sine elementer av folk- og progrock, er produsert, fremført og medkomponert av medlemmene i bandet Motorpsycho. Den fungerer ypperlig som budbringer av Paus’ poetiske klo. Han byr på generasjonelle betraktninger, tilbakeblikk, såre bilder og et friskt perspektiv på både tiden vi kom fra, tiden vi lever i, og hverdagen selv. Paus kan være nådeløst desillusjonerende, men også sorgmuntert forsonende, om temaer som fortid, kjærlighet og politikk. Tekstene beriker ikke bare musikken, men også lytterens perspektiv.

Foto: © Kristian Dugstad/TONO

Juryens begrunnelse:
Iselin Børve Toft, Njål Paulsberg og Mathilde Saunes-Skarsgaard

Med tydelige stemninger tegner låtskriverne i bandet Evigheten et alternativt bilde av hva popmusikk kan være. Med EPen Heten presenterer Toft, Saunes-Skarsgaard og Paulsberg fire melodiske verk, fylt av uventede harmoniske vendinger. Den sparsommelige og ryddige instrumenteringen skaper rom for en sterk lytteropplevelse. Tankene går til 70-tallets synth-eskapader og naturmystisk folkpop, og musikken har ofte et barokt preg. Varme analoge arpeggioer og slagkraftige trommer bygger opp under krystallklar vokal. Dette er effektiv og kraftfull popmusikk. Samtidig er det noe mer, noe annet og eget som gjør seg gjeldende utenfor vår tidsånd.

Foto: © Kristian Dugstad/TONO

Marius Solberg har dedikert et helt liv til en sjanger som historisk har vært avgjørende for mange undergrunnsmiljøer og deres medlemmer. Med YLTV har Solberg løftet, utfordret og beriket hiphop- og rap-scenen i en årrekke. Gjennom flermedial journalistikk av høy kvalitet og dedikasjon til etablerte, så vel som nye, talenter, har Solberg skapt oppmerksomhet om sjangeren på imponerende vis. YLTV oser av formidlerglede og tar pulsen på gata, hele døgnet, hele året. På denne måte bidrar Solberg til å utfordre populærfeltet med nye stemmer og perspektiver som ellers sjelden får innpass i storsamfunnets rampelys.

Regina Tucker, kjent som Myra, er en tekstforfatter med overveldende bredde. Hun utstråler hiphopens fryktløse selvsikkerhet samtidig som hun evner å være unikt sårbar. Teksten «Hjemløs i egen by» faller i siste kategori. Tucker setter ord på tanker og følelser som er både dypt personlige og gjenkjennelige. Teksten gir et intimt innblikk i personlig utenforskap uten at lytteren føler seg som inntrenger. I 2020 er det nettopp dette motet vi trenger mer av: Tekster som hverken marginaliserer eller stigmatiserer, men som selv når de er skrevet i mørket har den inderlige evnen til å lyse oss opp.

Foto: Kristian Dugstad / TONO

Hanne Hukkelberg er en kompromissløs kunstner som alltid er tro mot seg selv. Det har resultert i en karriere full av variert og sjangeroverskridende musikk. Hennes sjette album «Birthmark» syder av nærmest ukontrollerbar kreativitet, som likevel oppleves å ha en krystallklar retning og sammenheng. Dette er en helstøpt samling komposisjoner som bærer tydelig preg av Hukkelbergs sterke kunstneriske visjon – som komponist, tekstforfatter, utøver og produsent. Lytteren inviteres inn i et eksentrisk lydlandskap konstruert av elektroniske og akustiske instrumenter, flankert av hverdagslyder som mikrobølgeovnens pling og glassets kling. Det er umulig ikke å bli trukket inn i det lekne og luftige universet. Hanne Hukkelberg tøyer popmusikkens grenser og treffer lytteren med både letthet og tyngde.

Foto: Kristian Dugstad / TONO

«In the Cage» er en del av Therese Birkelund Ulvos høyttalerverk «13 Ways to Tame a Beast». Verket er en installasjon og oppføres i form av seks lydstasjoner, eller «verdener inni universet», slik Ulvo beskriver det selv.

Satsen, stasjonen, verket eller verdenen «In the Cage» er et nyansert, sakteoppbyggende tonedikt, som utforsker orkesterets lydlige potensiale i tid og rom. Ulvo har bokstavelig talt revet fra hverandre orkesterbesetningen og har med «13 Ways to Tame a Beast» skapt en 32-kanals lydinstallasjon. I «In the Cage» gjenoppbygger hun forsiktig orkesteret i en konsentrert og kondensert form. Ved hjelp av lydlige byggesteiner skaper hun en spenning og et opphold i tid og rom.

Foto: Kristian Dugstad / TONO

Låtskriver Mira Thiruchelvam fra 9 Grader Nord vil utfordre mange lytteres forståelse av egen musikksmak med debutalbumet «Jaffna». Selv har bandet valgt å beskrive sjangeren sin som progressiv etnisk, men det skal flere ord til for å beskrive den emosjonelle rekkevidden og tidvis ukontrollerbare energien som formidles i musikken. Komposisjonene til Thiruchelvam er fryktløse og frigjørende, musikken en sammensmeltning av ulike sjangre, med tydelige bånd til sørindisk musikktradisjon og Thiruchelvams familierøtter på Sri Lanka. Tekstene fremføres på selvsikker tamil med en sjelden tilstedeværelse. Det spiller ingen rolle at vi ikke forstår ordene, vi forstår følelsene som formidles. Musikken minner oss på at sjangre og språk er menneskeskapte og kan være like begrensende som grenser på et kart.

Foto: Eget Selskap / EDDA Music

«Ekhidna» er en sonisk reise man ikke vil være foruten. Den meritterte komponisten og jazzgitaristen Hedvig Mollestad Thomassen har skapt et vågalt, hardt, utforskende, og fornyende storverk. Det greske monsteret Ekhidna, halvt kvinne og halvt slange, blir personifisert gjennom musikken. Det er virtuost og røft. Overgangene fra det frie til det unisone, med skeive taktarter drevet fremover av praktfullt trommespill, bidrar til en sjangeroverskridende og kontrastfylt storform. Det er lett å la seg oppsluke av den dynamiske fremdriften. Orkestreringen er tilsvarende rå og raffinert med storslåtte klanglige kontraster, men som likevel glir sammen i en musikalsk helhet.

Foto: Kristian Dugstad / TONO

Ingen gjemt og absolutt ingen glemt later til å være mantraet til «Now’s the time». Jazznytts blogg hyller de store og trekker frem de små i dybdeintervjuer fritatt fra redaksjonelle restriksjoner. Det er befriende å lese musikkjournalistikk som ikke lar seg styre av kommersialitet og klikkvennlighet. Sosiale medier og selvpromotering er ingen erstatning for god journalistikk, og musikere i alle sjangre er avhengige av riktig medieoppmerksomhet. Med kunnskapsrik penn og lekent ordforråd leder Audun Vinger og Filip Roshauw oss ukentlig gjennom landskapet innen fagfeltet «jazz og omegn» i den norske musikkfloraen. Skrivegleden lyser opp på skjermen når man blar seg gjennom utallige spaltemeter.

Tekstforfatter Robert Eidevik har gjennom flere Hjerteslag-album vist seg som en særegen og drivende dyktig tekstforfatter. Han har et svært godt blikk for ung lengsel, romantikk og begjær, uten at det noen gang blir banalt eller klissete. Med presisjon og originalitet peker han ofte mot noe allmenngyldig som kan treffe lyttere i alle aldre. På Nattseileren trer vi inn i et mørkt Bergens-univers etter midnatt. Vi geleides inn i noe fortapt og viljesterkt. Eidevik beskriver dypet, men ofte med kjærlig skråblikk, og dermed mister vi aldri helt håpet. Han er egenartet i sine beskrivelser av situasjoner og følelser. En linje som «Eg er ekkoet i oppgangen din» er en slik, og den viser tydelig hvor hjerteskjærende tekstene kan være.

«Waterworks» er et stykke med nerve og energi, som springer ut av en klar og tydelig idé. Det klinger transparent og har en klarhet som er både spennende og risikofylt.  Ore utfordrer besetningen og krever mye av den. Dette kommer til å bli en del av strykekvartettkanon. Verket holder et skyhøyt nivå, ved at det tar i bruk alle de virtuose elementene av en strykekvartett. Man skal være en i særdeleshet god stryker for å klare å spille dette. Men, det er ikke virtuost kun for å være det. Det henger sammen musikalsk. Verket er vakkert, det har god energi, og det holder i lytterens oppmerksomhet fra begynnelse til slutt, gjennom 20 minutter.

Foto: Kristian Dugstad / TONO

Dobbeltalbumet «The Road Is Just a Surface» springer ut av et teaterstykke skapt i samarkbeid med koreograf Jo Strømgren. Det står like fullt på egne ben som musikalsk opplevelse. Garbarek har med albumet skapt et eget, helhetlig og intrikat univers, og lytteren får dykke stadig dypere for hver gjennomlytting. Detaljrikdommen gir stadig nye oppdagelser, og skaper nye forbindelser, uten at albumet oppleves som overlesset eller utflytende. «The Road Is Just a Surface» er et verk å synke ned i, som gror og vokser. Anja Garbarek er ikke redd for det musikalsk uventede eller uvante, og fletter inn lyder fra hverdagen: En vekkerklokke. En snurrebass. En tapebit. Lytteren får ta del i et utvidet klangbilde, et som alltid er rytmisk basert. Det har puls, men er samtidig melodisk vakkert og vemodig, med tekster som kretser rundt eksistensielle tema som tilhørighet og psykisk sykdom.

Med en kompromissløs tilnærming til utvidet stemmebruk retter Ruth Wilhelmine Meyer oppmerksomheten mot originale og krevende temaer, uten å støte bort lytterne. Vi trekkes inn i verket og musikken på en intim og kjærlig måte. Det er sjelden man kan si at «dette har jeg ikke hørt før», men det kan man her. De klanglige biotopene hører vi i referansene til naturen. Man møter dyrelyder og naturens sang og klang. Denne EDVARD-kategoriens tittel – Utfordrer – er selve overskriften i det Meyer gjør. Hun utfordrer oss til å lytte og å tenke annerledes. «Klangbiotoper» er sjangeroverskridende og unikt. Det er samtidsmusikk, verdensmusikk og jazz, men først og fremst er det unik, utfordrende og sterk musikk.

«Døden lever lengst» er et energisk, belevent og aggressivt album. Det bobler over av kreativitet og musikalske ideer, men står samtidig fjellstøtt med en tydelig og enhetlig identitet. I en tid der popbransjen preges av enkeltlåter, strømlinjeforming og låtskrivercamps, er det forfriskende å høre et band som tenker helhetlig og i albumformat. Uten fokus på singler eller radio klarer de å treffe bredt og selge ut Rockefeller. Sushi x Kobe beviser at man fortsatt kan komme langt med en klar visjon og en god idé. Musikalsk har albumet en soleklar hiphop-forankring, men samtidig utforskes techno-klubbens stemninger og lydlandskap. Resultatet står på egne bein, og har personlighet utover tradisjonelle sjangerkonvensjoner. Det låter mørkt og farlig. Lytteren strykes ikke medhårs, men trekkes likevel inn.

Norge nyter stor anerkjennelse blant internasjonale jazzentusiaster. Vi har mange sterke komponister og utøvere innen sjangeren. Mange lyttere har nok kikket på disse komponistenes og utøvernes albumomslag, og oppdaget en rød tråd: «Recorded at Rainbow Studio, Oslo. Engineer: Jan Erik Kongshaug». Man kan lese dette på mer enn 4000 album. Og «Kongshaug-lyden» er blitt et begrep.

Et musikkverk er immatrielt. Det tilhører ideenes, følelsenes og skaperkraftens verden. Med lydfestingen tas et bilde. Magi skal skapes, og lyd skal formidles og fanges. For Jan Erik Kongshaug handler lydfesting om mer enn mikrofonvalg, komprimering, EQ og klang. Musikere som har jobbet med ham fremhever roen. Tryggheten han skaper. Han får musikere til å prestere bedre.

TONOs Formidlerpris deles ut til enkeltmennesker eller organisasjoner som har gjort en særlig formidlerinnsats for norsk musikk. Jan Erik Kongshaugs virke som lydtekniker, som produsent, som et kvalitetsstempel og som en formidler er et unikt bidrag til, og for, norsk musikk.

Det er en glede å kunne tildele TONOs Formidlerpris 2019 til Jan Erik Kongshaug.

Foto: Roar Vestad

«I throw myself from heights that used to scare me», synger Sigrid Solbakk Raabe i «Don’t Kill My Vibe», som hun har skrevet sammen med Martin Sjølie. Denne grunnleggende, nyvunnede selvtilliten og en opplevelse av egen modning og livsviktig identitet utgjør kjernen i verket. Fortellerstemmen lar seg ikke lenger begrense av sine omgivelser. Det er et sterkt og personlig rop i «jeg»-form som trekker lytteren inn, og som vi tror finner dyp klangbunn kanskje særlig hos unge lyttere. Her møter de en stemme som gjenspeiler deres eget behov for å gjøre egne erfaringer og å få lov til å lete etter, finne fram til, og å forsvare det å være seg selv.

Både det melodiske, arrangementet og produksjonen tar tekstens kjerne inn i sin oppbygning. Det sparsommelige og ventende i versene kombineres med eksploderende og nesten hensynsløse refrenger. Her skal grensene sprenges, det selvstendige brytes fri! Og det er ingen tvil om at Raabe behersker det moderne popformatet til fulle når låtas tematikk skal gis full kraft. Leiet heves, den harmoniske aktiviteten øker, rytmiske elementer settes for alvor i spill og refrengets todelte struktur sys usedvanlig elegant sammen til en insisterende og ustoppelig helhet. En stor del av disse elementene er dessuten ikke uløselig knyttet til en storslått studio-produksjon. Denne låta beholder helt uanstrengt sin integritet og relevans i en dempet akustisk ramme. ”Don’t Kill My Vibe” er et rett og slett et eksempel på hvor fantastisk en poplåt kan være.

Foto: Jeton Kacaniku / Francesca Allen

Ola Kvernberg er mye mer enn en felespiller, selv om det store publikum kanskje først og fremst forbinder ham med det. Men Kvernberg er minst like mye en fremragende komponist. Han har skrevet musikk til både egne soloutgivelser og til filmproduksjoner, og han kan også vise til både Spellemannpriser og Amandaprisen for sine komposisjoner.

Soloalbumet Steamdome, som kom ut helt på slutten av 2017, er et imponerende verk. Det oser av energi og kompositorisk kunnskap. Det pulserer, puster, raser og jubler. Det er rytmisk, voldsomt, dynamisk, åpent og ekstatisk. Det er store krefter i bevegelse, som om hele livet, hele verden, var presset inn i ni komposisjoner. Musikklandskapet er grenseløst! Vi møter jazz, klassisk musikk, funk og folkemusikk – alt smeltet sammen i én stor og naturlig helhet. Det er en bragd. Og hva med tekstene? Her er ingen tekster, og de trengs ikke. Ikke på ett punkt i komposisjonen tar man seg i å savne det. Komponisten snakker tydelig nok gjennom det musikalske.

Ola Kvernberg er en modig komponist. Vi finner ingen enkle løsninger. Kun vakker, flott, livsbejagende og velkomponert musikk.

Eivind Øygarden, bedre kjent som Ivan Ave, har blitt et anerkjent navn blant norske hip hop-kjennere, selv om han albumdebuterte under eget navn så nylig som i 2016. Med hans 2017-album Every Eye beviser han igjen at han er stilsikker og stødig. Her kombinerer han amerikansk vestkyst-harmonikk og smooth jazz på den ene siden med tydelig hip hop-attityde på den andre, og det med stor eleganse. Produksjonen låner rikelig fra 1970- og 80-tallets lydestetikk, med «vintage» elpianoer, synther og trommemaskiner. I nettopp det hører vi et statement, som juryen støtter helhjertet: Eivind lager tidløs hip hop – med lang holdbarhetsdato. Instrumenteringen er sparsommelig og åpen, uten elementer som krangler med hverandre. Totalt sett låter det solid og helhetlig. Dette er ikke bare en samling enkeltlåter, de er et samlet verk.

Tekstmessig hører vi en poet som har laget et tekstunivers som er hans eget. Han har valgt seg engelsk. Det er dristig for en nordmann, da selv gode engelskkunnskaper ofte ikke er godt nok for å lage troverdige tekster med utgangspunkt i amerikansk gatespråk. Vi mener han klarer det med glans. Hans vokale fremføring har stor autoritet, det er selvsikkert og kledelig tilbakelent. Ivan Ave markerer seg i et hip hop-marked med stor konkurranse. Every Eye er bunnsolid. Vi føler oss trygge på at publikum kan forvente ytterligere storhet fra Eivind Øygarden i fremtiden.

«Til deg som ikke håper mer/Du som trenger et lysglimt og trenger det nå», synger Marthe Wang på albumet Ut og se noe annet, utgitt i 2017. Disse linjene virker å oppsummere drivkraften bak Marthe Wangs skapende musikalske virke. Hun er en strålende eksponent for moderne norsk visepopkunst. Albumet oser av kvalitet, men det er ikke først og fremst «flinkt». Det er først og fremst varmt og personlig. Vi møter her en poet som evner å beskrive følelser og opplevelser vi alle kjenner oss igjen i. Tekstene virker å være skrevet rett ut av Marthes hjerte. Om de er selvopplevde eller ikke er ikke så viktig. Tekstene beskriver universelle følelser så jordnært, presist, godt og vakkert at uansett de treffer hjertet slikt at det gjør både godt og litt vondt. Vi føler oss sett, forstått, trøstet og oppmuntret.

Arrangementene og musiseringen er varm, ektefølt, leken og sofistikert. Tekstene forlenges, forsterkes og løfter frem fortolkningsdyp som svakere arrangementer ikke ville ha klart å formidle. Og som du synger, Marthe! Du er en teknisk dyktig sanger, men først og fremst er du en formidler som evner å få frem dybden i det du med stor kompositorisk tyngde har skrevet av musikk og tekst.

Årets vinnerverk i EDVARD-prisens kategorien samtid leder med tydelighet øret mot hvilke lydlige og musikalske idéer som skal spille seg ut. Komponisten har et usedvanlig godt grep om hvilke rammer disse idéene skal operere innenfor. Verket både etablerer seg og utvikles forsiktig i sin begynnelse med en uanstrengt letthet. Når denne musikken tar seg tid, så gjør den det med veltalende lydlig tålmodighet. De utvalgte virkemidlene opparbeider over tid en naturlig autoritet. Verkets egenart formes med stor sikkerhet. Mange gode verk nøyer seg med å skape en slik integritet, men i dette verket er dette en musikalsk situasjon som skal utvikles videre. Rammenes ytterkanter blir utforsket og musikken tar noen forbløffende vendinger. Noen sammenhenger eller innsikter er det bortimot umulig å se for seg eller oppdage selv, men de vil likevel begeistre når de blir forevist eller forklart. Uten at dette verkets identitet blir truet, henter komponisten frem denne typen sammenhenger og lar det oppstå noen nesten uforvarende forløsende øyeblikk. Når disse øyeblikkene også får forme verkets videre musikalske liv, løftes lytteopplevelsen til et nytt nivå. Jonas Skaarud har, for å si det med Hamsun  ”… en smule evne til å skue innover, skue langt”. Dette verket skuer utvilsomt innover i sitt velvalgte univers av lydsammensetninger, men det når også fram til noe som er langt bortenfor.

Norske komponister, sangtekstforfattere og musikkforlag innen kunstmusikkfeltet har mye å takke Grete Pedersen for. Som kordirigent fra tidlig på 1980-tallet, og som kunstnerisk leder for Det Norske Solistkor fra 1990, har mer enn én generasjon av norske opphavere hatt en medsammensvoren i henne. Nyskrevet norsk musikk er blitt løftet frem gjennom utallige bestillinger og urfremføringer med Grete Pedersen som kunstnerisk ansvarlig. Gjennom flere tiår har hun stått i spissen for å skape en forståelse for viktigheten av at nålevende komponister får arbeide med sine kunstnerskap, og at dette må være en kontinuerlig prosess. Dette engasjementet gjør henne til en representant for en kultur og en innsikt som er helt avgjørende for at en norsk, skapende kunstmusikalsk tradisjon kan og skal få leve, både i samtiden og inn i fremtiden.

Foto: Bård Gundersen

Heisann EDVARD-pris!

Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid og Chirag Rashmikant Patel har hatt enorm suksess med albumet «Heisann Montebello». De har overbevist musikkritikere, de har hatt enorme mengder medieomtale, og ikke minst har de virkelig nådd ut til folket. Tre utsolgte kvelder i Oslo Spektrum vitner om det.

Fundamentet i suksessen er låtene – og tekstene.  I Karpe Diems tekstunivers finner vi politikk, religion, storbydynamikk, ulikheter, integrering og kommentarfelter. De provoserer, refser og irriterer, samtidig som de innehar en utrolig lekenhet med ord og setninger. De har en enorm teft for fonetikk, groove, sound, og alt som må «virke» i et populærmusikalsk univers. Resultatet er en moderne, musikalsk poesi, som både har høyverdige kvaliteter isolert sett, og som står i en arv fra poeter som Jan Erik Vold, men som også treffer 5-åringer. De synger med på «Nav’er,  Nav’er, Nav’er» og «Mullah, Mullah, Mullah», trolig uten helt å forstå innholdet. For dem låter dette bare «fett».

Og i dette ligger mye av kraften i, og kunsten bak, Karpe Diems suksess: Tungt skyts fyres av med så stor energi at det fungerer for et stort publikum som ikke trenger å ha opplevd det samme som skaperne, men som likevel opplever at det angår dem.

For mange bestod det første møtet med Susanna Wallumrød i særegne nytolkninger av kjente sanger på begynnelsen av 2000-tallet. Siden den gang har Wallumrød imponert sitt publikum gang på gang. Og langt ifra bare som sanger og artist. Wallumrød er komponist og tekstforfatter i verdensklasse. Hennes musikk er sjangeroverskridende og uforutsigbar. Den er leken og alvorlig på samme tid. Uansett om hun gjør nye versjoner av kjente verk, setter musikk til dikt av Gunvor Hofmo, eller skriver både tekst og musikk selv, så er det en umiskjennelig identitet av Susanna i alt. Kall det gjerne integritet. Vi tror at nettopp integriteten er noe av årsaken til at hun også tiltrekker seg et så vidt publikum fra så ulike scener, det være seg jazz, samtid eller pop.

Albumet «Triangle» utkom i 2016. Over ikke mindre enn 22 spor tas vi med på en reise gjennom et originalt og mangfoldig musikalsk univers. Tekstene går til dypet av hva det er å være et undrende menneske. Hun har selv komponert alle sporene på albumet, og fremstår som en helstøpt og moden komponist og tekstforfatter. Hun beveger seg fra popmusikkens fengende enkelhet til det utforskende feltets komplekse overraskelser med den største selvfølgelighet. «Triangle» har høstet sterke anmeldelser, både internasjonalt og her til lands. Hun vant Spellemannprisen for albumet tidligere i år. Hun har også imponert EDVARD-prisens jury. Vi gratulerer Susanna med et slagkraftig album, og gleder oss til fortsettelsen på en allerede strålende karriere.

FOTO: Jonathan Vivaas Kise/Oslo World

«Sweet Pieces» er konstruert som uhørt sammenblanding av to arketyper – et tonalt smektende orkester og en monofonisk analog synthesizer. Verket har begeistret både publikum og presse, og kommuniserer godt langt utenfor det innvidde selskap. Verket har tidvis et tilnærmet romantisk uttrykk, men samtidig har man aldri hørt noe lignende. Dette er et stykke musikk som fascinerer og overrasker.

Torvund byr på svulstige strykeakkorder, og er virtuos i sin bruk av forventningsbrudd. Komponisten fråtser i orkesterets verktøykasse uten å miste det stramme grepet. Synthsolisten tilfører et ekstra fargelag til orkesterpaletten, og kombinasjonen av Moog-solo som danser på toppen av orkesterets brus er svært elegant utformet. Verket er både humoristisk og forførende i sin frodige orkestrering.

«Sweet Pieces» er repeterende og episodisk, og i sin formmessige oppbygning har ikke verket en intensjon om å komme noen vei. Sagt med andre ord: Å starte ett sted og bevege seg mot et annet. Dette verket skal bare være, og dette helt bevisste kompositoriske valget gjør at opplevelsen av verket dreies vekk fra det man faktisk hører. I stedet begynner man å tenke: «Hva er det dette verket vil vise meg?» Vi trenger ikke vite det – undringen er gjerne hele målet. Vi gratulerer Øyvind Torvund med en velfortjent EDVARD-pris!

Albumet «Joni was right I & II», i utgangspunktet bestående av to separate EP-er, er et modig pop-prosjekt med et smykkeskrin av låter i bakspeilet. Å utsette seg for en direkte sammenligning med tidligere mesterverk har ikke bare stor fallhøyde, det kan også fort bli et uoverkommelig hinder. Snubletrådene er mange, og veien ned i grøfta av halvgode kopier er farlig kort. Ikke så med Marit Larsen. Hun viser oss i stedet nye veier og nye utsyn i et velkjent og ikonisk musikalsk terreng. I «Joni was right I & II» briljerer Larsen som usedvanlig reflektert låtskriver med hardt tilstrebet egenart.

Larsen har en bunnsolid forståelse av hvilken musikalsk arv hun som komponist forvalter, og kan derfor ta avmålte og elegante grep. Eksempler er det sømløse og velplasserte taktskiftet i låta «Bluebelle Mountain» og de rytmisk forsinkede melodiforskyvningene i verset i låta «Shelby Avenue». Albumet er en sjeldent velbalansert miks av musikalsk referansetydelighet og en fintfølende tilbakeholdt egen identitet.

Dette albumet tør, og vil, gå mot strømmen av nuet og øyeblikkets fest. Larsen vektlegger livets modning, dets erkjennelser og kanskje viktigst: Fortsettelsen. Når låta «A stranger song» blir hengende i løse lufta, og når tekstfrasen «Broken hearts can keep on beating» stopper framdriften i låta «Winter never lasts forever», da er det videre vi skal – mot det vi ikke kjenner. Å utforske det fremmede som en kilde til utvikling er ikke populærmusikkens hovedspor, men det er her Larsen trer frem som en solid popkunstner. TONOs EDVARD-pris i kategorien Populærmusikk 2017 tildeles Marit Larsen for albumet «Joni was right I & II».

Foto: Sarah Winona Sortland

Årets utfordrer trives kanskje best i skyggen, skjult bak luggen, men hans distinkte lyd har gjort ham til en favoritt blant verdens største artister. Komponist og produsent Magnus August Høiberg fra Halden er en innovatør på sitt felt. Fra å være en prisbelønt DJ hjemme i Norge har han blitt en internasjonal fanebærer for krysningen mellom klubb- og urbanmusikk.

Ifølge ham selv snublet Høiberg over sitt eget sound etter å ha sett seg lei av å kopiere heltene sine. Det som i utgangspunktet var et forsøk på å parodiere kontemporær popmusikk, viste seg å bli hans styrke og kjennetegn. En munter blanding av sensuell R’n’B og dansbar EDM, kombinert med et øre for fiffige detaljer, skulle bli hans unike signatur. Man gjenkjenner en Cashmere Cat-produksjon i løpet av låtens fire første takter, og de kan på et øyeblikk bevege seg fra muntert til sårt, så fra stillferdig til grandiost. På den måten utfordrer han det dynamiske spekteret i dagens poplandskap.

2016 har vært kattens år. Porteføljen av artister som har fått nyte godt av Magnus Høiberg sitt talent for komposisjon og produksjon inneholder navn som Ariana Grande, Selena Gomez, Britney Spears og Ty Dolla Sign. En av 2016s mest slagkraftige albumutgivelser «Starboy» av The Weeknd, har Høibergs signatur på hele fire låter. Han ga også ut sitt kritikerroste debutalbum, og jobbet også med Kanye West, noe han selv har sagt var oppfyllelsen av hans største drøm.

Cashmere Cat lar musikken tale for seg selv. Han er et bevis på at man ikke trenger å stå midt i rampelyset for å bli en stjerne. Vi gratulerer med en svært velfortjent EDVARD-pris.

Foto: Willy Martinsen/TONO

Grappa Musikkforlag ble grunnlagt i 1983 av Helge Westbye, og er et av Norges eldste og største uavhengige plateselskap. Gjennom en rekke underlabeler gir selskapet ut musikk blant annet innenfor sjangre som jazz, viser, klassisk, samtidsmusikk, pop, rock og blues. Mange artister og komponister som i dag regnes blant de virkelig store og etablerte i Norge fikk først sjansen gjennom Grappa. Mange har også valgt å bli der, tross tilbud fra større selskaper. Blant de artister og komponister som utgis av Grappa er Lillebjørn Nilsen, Jan Eggum, Annbjørg Lien, Bendik Hofseth og Arve Tellefsen, for å nevne noen få.

Det er vanskelig å vite hvor mye TONO-repertoar som aldri hadde sett dagens lys uten Grappas eksistens. Antallet Spellemannpriser og – nominasjoner vitner om en enorm produksjon, både i kvantitet og i kvalitet. I skyggen av de internasjonale plateselskapene har Grappa hele tiden utgitt musikk som har fått gode kritikker, og som har blitt satt pris på at et bredt publikum.

Gjennom Grappas debutantpris har artister som Valkyrien Allstars, Gjermund Larsen, Siri Nilsen, Frida Ånnevik med flere fått god hjelp med sine gjennombrudd. Allerede i 1997 mottok Grappa FONOs Bjellesaupris for «et livsverk».  Livsverket er ikke på noen måte avsluttet, og vi gleder oss til fortsettelsen.

Med tildelingen av TONOs formidlerpris 2017 ønsker TONO å hedre Grappa for deres utrettelige innsats for norsk musikk.

Foto: Cathrine Heeh/Grappa

Juryens begrunnelse:

I juni 2015 utga den unge Bærums-artisten og låtskriveren Fay Hau Wildhagen sitt debutalbum ”Snow”, og det er noe utrolig solid over albumet. Stemmen hennes er full av følelser, gitarspillet er imponerende og idérikt, og komponisten i henne viser tydelige ambisjoner. Hun har tross sin unge alder et personlig og helstøpt uttrykk.

”Into the woods” er sart, sårbar og poetisk i uttrykket. I teksten beskriver Fay Wildhagen jaget og bestrebelsen (“Don’t worry about the wind chasing the sea”), og maner til å ta det med ro (“Breath out breath in… listen to the trees caught by the wind”), og rekker samtidig ut en hånd til hjelp (“take my hand.. and I’ll take you home”). Hun formidler teksten med en intens tilstedeværelse som gjør at du tror på hvert ord hun fremfører.

Melodien er enkel og melankolsk, og øker i intensitet med instrumenter og kor, aldri kjedelig i sin enkelhet. Siste verset starter med ordene «So, scream» og går over i total stillhet. Deretter fortsetter bare stemmen – et enkelt virkemiddel, og samtidig utrolig virkningsfullt. Det oppleves personlig, sterkt og modig.

Fay Wildhagen skriver på sin hjemmeside: “Ønsket mitt da jeg lagde denne plata var at den skulle være ærlig, menneskelig og inderlig nær, men også svær og fjern. Det har vært viktig for meg at den er organisk og pustende og at alle elementene, hvert eneste slag og hver eneste tone underbygger historiene som fortelles og bildene som jeg prøver å male.”

EDVARD-juryen konkluderer: «Mission accomplished».

Juryens begrunnelse:

Vi har alle hørt musikken, men få kjenner mannen bak tekstene til noen av Norges mest kjente sanger. Fra “Everyone Needs A Friend”, “Tell Me Where You’re Going” til “Moving Time” og mange flere.

Jeff Wasserman kom til Norge på 80-tallet fra Oyster Bay utenfor New York, og har gjort karriere både som tekstforfatter og utøver. Han har tekster og verk på over 75 album og over 300 verk i TONO. I 2009 ble han også nominert til Spellemann med teksten «Keep Her from Going to You».

Gjennom sin ordkunst har Wasserman vist å kunne skrive om forskjellige temaer og med et variert språk. Han skriver fra hjertet, poetisk, sjelfullt og med humor, og kan også krydre med autentisk slang.

I 2015 skrev han tre tekster for albumet som også fikk Spellemannprisen i kategorien blues: «Tears of The World» med Knut Reiersrud og Mighty Sam McClain. I teksten «Promised Land» beskriver Wasserman lengselen, drømmene og skuffelsene i et liv, og erkjennelsen av å ha oppdaget det perfekte i det uperfekte. Det forjettede land er ikke et sted du leter etter, det er der du er, og det kan ta et langt liv før du innser det.

“Promised Land” forteller om levd liv, om menneskelighet og håp, og treffer en universell nerve vi alle kan kjenne o

Juryens begrunnelse:

I dette verket gjemmer ikke komponisten seg bak fikse kunstgrep og imponerende staffasje. Fra begynnelse til slutt er Olav Bergs konsert for bratsj og orkester en ærlig og sober beretning. På mange måter handler den om soloinstrumentet som individ. Med en søkende, varsom hånd  tegner bratsjen opp uttrykksfulle, lyriske fraser. Alt som skjer i orkesteret virker å være utledet av dette forløpet.

Til å begynne med, og mange ganger senere i løpet av stykket, danner orkesteret kun et forsiktig klangslør omkring soloinstrumentet. Subtile lys- og skyggevirkninger innrammer bratsjens oppdagelsesreise.

Så vokser til tider orkesterpartiet i intensitet, enten mot et sterkt lys eller en huggende rytme, slik at det tar over scenen helt, men alltid med en organisk forbindelse til materialet som soloinstrumentet har utviklet.

Det er en perfekt match mellom dette verkets karakter og bratsjens karakter som soloinstrument generelt sett. Komponisten viser også et svært presist håndlag med instrumentasjon. Her er ikke en tone for lite eller for mye, og selv når hele orkesteret er i sving, klinger det aldri massivt, men uttrykksfullt og poetisk.

Olav Berg er ikke den komponisten som har stukket seg mest fram i norsk samtidsmusikk. Desto mer hyggelig er det å gi ham en EDVARD-pris for et verk som er så personlig og formfullendt, og som vi tror vil forsvare sin plass i repertoaret.

Juryens begrunnelse:

Amund Maaruds siste utgivelse ”Volt” er avslutningen på hans albumtrilogi som startet med ”Electric” i 2011, og fortsatte med ”Dirt” året etter.  Alle låtene, både tekst og melodi, er signert Amund Maarud. Han har produsert, spiller mange av instrumentene, og synger selv. Albumet er utgitt på plateselskapet Snaxville Recordings, som han også eier og driver. Dette vitner om et overskudd man finner igjen i alt denne mannen gjør.

Amund Maarud er en mester i å kjenne historien, samtidig som han lett utfordrer tradisjonene. Han gjør noe av det vanskeligste innen genren, nemlig å være moderne og nyskapende, samtidig som han ikke tråkker på sterke tradisjoner.  Her snakker man om å stå trygt på skuldrene til andre, og se seg rundt etter nye muligheter.

Hos Amund Maarud som utøver har dette alltid vært veldig tydelig, og vi opplever akkurat det samme med ham som komponist. Her tar han friske grep i dobbel betydning.  Når man tror man har forstått låten, går han plutselig et annet sted, uten at det oppleves påtatt.

Det er rått, energisk, sart, rocka, genuint, tøft, friskt, tradisjonsrikt, stødig og løssluppent – med en solid, helhetlig kvalitet.  Måtte han for alltid fortsette å reise på den måten han gjør, både bakover i historien, og fremover mot fremtiden. Det gjør at han eier nåtiden!

Juryens begrunnelse:

Med albumet Personal Piano blir begrepet personlig uttrykk utilstrekkelig. Dette er som musikalsk DNA i albumform. Personal Piano er tilintetgjørelse av kjente sjangerbarrierer. Her mikses jazz, støymusikk, kunstmusikk, elektronika, pop, visesang og indierock på særegent vis.  Hva skal et piano være i 2015? Eller hva kan det være, for meg? Den tankerekken, den utfordringen har Qvenild dedikert sine siste år til. Albumet er et resultat av tre år som kunststipendiat ved Norges musikkhøgskole. Morten Qvenild har utforsket flygelets utvidede klangmuligheter gjennom anvendelse av ulike former for elektronisk manipulasjon, og har endt opp med en «relansering» av instrumentet – hvor alle lydstudioets muligheter er tilgjengelige live.

Musikken er intenst personlig.  Elektronikk, samplinger, trommemaskiner, synther og vokal danner forvridde landskap. Når virtuose improvisasjoner på akustisk piano også får slippe til, er spekteret fullendt. Qvenild gjør noe med oss. Det er dypt menneskelig og gripende. Det destillerte, dekonstruerte, intenst lavmælte og insisterende utrykket er definitivt originalt selv om referansene går i alle retninger. Som komponist og musiker har Morten Qvenild et godt øre for melodisk musisering og en alltid tilstedeværende melankoli. Han mestrer balansegangen mellom sært og lyttervennlig, med låter som taler både til hjerte og hjerne. Musikken er brygget på nysgjerrighet og skapertrang i kombinasjon med et solid nerde-gen. Albumet er forstyrret og rastløst men plutselig luntende og vindskeivt. Det er en uro, men likevel ingen panikk å spore.  Høydepunktene kommer tett, og det er en stor opplevelse å få ta del i Qvenilds musikalsk dagbok.

Juryens begrunnelse:

Juryen har i år samlet seg om en person som helt siden 1980-tallet har vært en utrettelig stimulans for norske komponister og musikere.  Geir Johnson er en kulturell entreprenørtype som har engasjert seg på mange fronter. Ikke minst har han sett den nye musikkens behov for at noen brøytet plass for den i det etablerte kulturlivet. Hans aktivitet kan spores tilbake til studentmiljøet i Bergen. I denne byen startet han festivalen Music Factory tidlig på 80-tallet, og deltok senere i etableringen av BIT20 Ensemble og Opera Vest. Han har videre vært musikkoordinator ved Henie Onstad Kunstsenter, president i Landsforeningen Ny Musikk, initiativtaker bak ensemblet Cikada samt etableringen av nye samtidsmusikkfestivaler i Trondheim, Harstad og Stavanger. Ikke minst var han en av grunnleggerne av Ultima-festivalen, samt dennes direktør i ti år.

Johnsons formidling av norsk musikk har også manifestert seg gjennom artikler og forelesninger nasjonalt og internasjonalt. Han har vært redaktør for tidsskriftet Ballade og fast skribent og spaltist i Bergens Tidende, NRK P2, Klassekampen, Dagens Næringsliv og i Aftenposten. Han har utgitt bøker, og i tillegg har han selv en virksomhet som komponist. Johnson har videre vært med å etablere Parkteatret Scene i Oslo, en viktig arena for det skapende musikkmiljøet i byen. I de senere årene har han engasjert seg som initiativtaker og kunstnerisk leder for Transposition, et norsk-vietnamesisk musikksamarbeid. Å forsøke å ramse opp alle styreverv han har hatt i kulturinstitusjoner, samt alle de gangene han er blitt brukt som rådgiver der institusjoner skulle bygges opp, vil føre for langt.

Juryen mener at Geir Johnsons virksomhet har ført til at en stor mengde norsk musikk har fått vekstvilkår, er blitt realisert og har nådd ut et stort publikum. Han er en selvskreven mottaker av TONOs formidlerpris.

Juryens begrunnelse:

Jarle Bernhoft har allerede en lang platekarriere bak seg, og i denne en sjangerbredde som de fleste bare kan drømme om. Dette kommer særs tydelig frem i ”Islander”. Vi opplever her en låtskriver som setter ideen og budskapet kompromissløst i sentrum, og som gjenskaper sitt uttrykk fra låt til låt. Samtidig bærer utgivelsen preg av en opphavsmann med en solid musikalsk trygghet, noe som gjenspeiles i en udiskutabel stødighet – både i enkeltlåtene og i utgivelsen som helhet. Selv om ingenting er overlatt til tilfeldighetene overraskes lytteren stadig av et hav av lekre musikalske krumspring og sjangervariasjoner. Og gjennom dette havet navigerer Bernhoft lytteren uanstrengt og naturlig med sin mektige men lekne vokal. Hans virtuositet som utøver gir ham ekstra muligheter i komposisjonen, som han benytter til fulle.

”Islander” preges på tross av sitt intrikate og varierte uttrykk likefullt av å være tilgjengelig og smakfullt umiddelbart. Bernhoft står med ”Islander” for fjorårets beste fest. En fest som strekker seg langt utover 2014 og Norges landegrenser.

Juryens begrunnelse:
Tuva Livsdatter Syvertsen og Erik Sollid (Valkyrien Allstars) har med platen «Farvel, slekt og venner» vist at de er noe av det fremste folkemusikken har å by på. De serverer en ytterst vellykket symbiose av folkemusikk, viser og rock, stadig med hardingfelen sentralt i lydbildet. Bandet ivaretar et særpreg samtidig som de går nye veier. 

Syversten og Sollid går foran, og er folkemusikkens bjellesauer. De er til stor inspirasjon for mange unge både i og utenfor folkemusikkmiljøet, og også i det store utland fremmer de og vekker interessen for norsk folkemusikk. Bandets misjon her i verden synes å være å forene norsk tradisjonsmusikk med elementer fra pop, blues og rock.

Låtmaterialet på «Farvel, slekt og venner» er i større grad enn tidligere egenkomponert. Fremdeles er det innslag av tradisjonelle hardingfeleslåtter og gamle skillingsviser, men det er bandets egne tekster og melodier som dominerer utgivelsen. Det er rått og ekte både tekstmessig, musikalsk og vokalt. Albumet er helstøpt, spennende og utfordrende, og vil noe langt mer enn bare å behage.  Uttrykket er dystert, men som alltid med Valkyrien har det en intens nerve og tilstedeværelse. Dype røtter løftes frem. «Farvel slekt og venner» er moderne musikk i gammel ånd. Kort sagt, en bemerkelsesverdig utgivelse.

uryens begrunnelse
Med sin andre soloplate befester Thea Hjelmeland seg som en av landets mest spennende låtskrivere.
Det er langt og lenge mellom så smakfull og kompetent sjanger- og språkblanding som vi opplever på Solar Plexus.
Låtene er hver for seg sterke og formidlende, men det er i den røde tråden og helheten denne utgivelsen virkelig skinner.
Hovedtemaene på utgivelsen er sorg og tap, og gjennom tekstene gir Hjelmeland vare, vonde, varme og voldsomme perspektiver på hvordan en personlig tragedie kan utfolde seg.

Musikalsk blir popsjangeren kontinuerlig utfordret av elektroniske elementer, folk, rock, verdensmusikk og mer.

Styrken i albumet ligger likevel i hvordan tekst og musikk utfyller hverandre. Gjennom det til dels håpløst mørke og følelsesmessig kaotiske er det en imponerende kontroll og lekenhet i låtene og albumet som helhet. Det blir aldri forutsigbart og åpenbart, men forblir i en innfløkt men behersket miks av røff eleganse og sofistikert ustyrlighet. Dette forsterkes ytterligere av Hjelmelands vokal som smakfullt beveger seg mellom det myke og forsiktige til det kraftige og insisterende.

Juryens begrunnelse:
Siden han som ung mann med største selvfølge inntok sin plass i norsk samtidsmusikk, har Eivind Buene imponert med en sjelden skriveførhet og stilsikkerhet. Dette gjør ham i stand til å ta store kunstneriske sjanser i sine prosjekter, og lande på beina. Fra sin ikke-klassiske bakgrunn har han også beholdt en leken holdning til hva som er lov og ikke lov innenfor musikalske sjangere.

Til alt overmål har komponisten også klart å etablere seg som forfatter. Og i verket «Blue Mountain» får han en sjelden anledning til å vise seg fra begge sider, da han står bak både tekst og musikk. Disse to elementene er tenkt som ett konsept, skreddersydd til hverandre i en form som nesten bare kunne tenkes ut i ett og samme hode. Dette er det som gjør verket til noe helt unikt.

Dialogen mellom de to skuespillerne er diskret og hverdagslig, men kommer skritt for skritt nærmere på lytteren.  Vi blir sittende som tilskuere til en konsert i konserten, hvor orkesterets nærvær på scenen også blir en dobbelt virkelighet. Sitatene av Gustav Mahler og andre klassiske komponister faller naturlig inn i en orkestersats som ikke er overspilt, men holdt i en nesten skisseaktig tone. Et sterkt stykke som sier noe om musikkens kraft til å bære med seg minner.

Juryens begrunnelse:
Pål Tøien er under sitt artistnavn OnklP for lengst blitt en etablert ordkunstner i det norske rap-miljøet. Tøien har opplevd stor suksess med flere av sine album og låter, og er velkjent gjennom sine mange samarbeid med andre artister.

Det er imidlertid sjelden kost å oppleve at den gjengse lytter i skjønn forening med ordførere, helsesøstre og psykologer åpenlyst trykker norske rap-tekster til sitt bryst.

I 2014 ble vi vitne til at «Styggen på ryggen» traff en nerve i folket med sin brutale ærlighet og ramsalte beskrivelse av det innerste, tabubelagte mørket. Teksten setter på sjeldent åpent vis ord på det som både er dypt personlig, men likevel allmenngyldig – samtidig som den er sjangertro krydret med tidsriktige, humoristiske bilder. I et samfunn hvor psykiske vansker blant unge og voksne er et økende problem, forteller Tøien i enkle men intrikate vendinger hvordan vi kan være vår egen verste fiende. Kanskje enda viktigere gir han en personifisering av angsten, «nerver og drama».

Med OnklP fikk det kjipe et navn. Og om enn så mørkt og ensomt: Det er noe usedvanlig befriende og ufarliggjørende når hele Norge – ung som gammel – stemmer i at Styggen på ryggen er blitt en av våre nærmeste.

Juryens begrunnelse:
Kai Robøle er «bakmann» i ordets rette forstand. Han driver studio, plateselskap, management og musikkforlag. I over 25 år har Kai Robøle jobbet med å utvikle musikk, artister, låtskrivere og produsenter for det internasjonale markedet. Hans metode har vært å heve kvaliteten i absolutt alle ledd, både i bransjen og i selve musikken. Siden han som produsent og studioeier i 1994 fikk sin første store hit med DiDerres «Jenter og sånn» har han jobbet med en imponerende rekke norske låtskrivere og artister: M2M, Ina Wroldsen, Babel Fish, Gisli, Alfred Hall, Karin Park, Ida Jenshus, Ida Marie, Ingrid Olava, Susanne Sundfør, Sissy Wish, Raga Rockers og Span, for bare å nevne noen.

Ved hjelp av et kontaktnett som er få nordmenn forunt, har Kai Robøle bidratt sterkt til at norske artister og låtskrivere har kommet seg ut i verden og fått prøvd seg i de store musikkmarkedene. De siste årene har fokuset ligget på forlagsvirksomheten. Robøle er en av dem som klarer å plassere såkalte syncs i stor skala, noe som får norsk musikk ut til store grupper internasjonalt. Robøle innehar flere sentrale tillitsverv, og med sin enorme kunnskap om internasjonal musikkbransje er han en høyt skattet ressursperson i ulike fora i musikklivet. Han er i tillegg en aktiv foredragsholder innen mange områder. Summa summarum er det få som i den grad har formidlet så mye norsk repertoar til så mange publikummere.

TONO er stolte over å kunne gi TONOs formidlerpris til Kai Robøle.

Gabrielle Leithaug er vinner av TONOs komponistpris EDVARD-prisen i kategorien populærmusikk. (foto: Hermann Stenerud)

Juryens begrunnelse:

Gabrielle Leithaug har siden debutalbumet ”Mildt Sagt” i 2011 levert en imponerende rekke hits. På albumet «Nattergal» viderefører hun arbeidet innen sjangeren hun selv beskriver som ”Eksplosiv pop” og befester sin posisjon som en markant låtskriver.

Gabrielle synger på dialekt, og samspillet mellom bombarderende tekst og iørefallende melodier fungerer meget godt. Repetisjoner og rim gir en opplevelse av at tekstene hører hjemme i rap-genren, men her gjøres det gjennomgående over smittende og gode melodier. Overalt finner man intelligente, rytmiske betoninger og forskyvninger, uten at det oppleves påtrengende. Direkte, ærlig, lidenskapelig, og alltid med en enorm energi. Hjertesorg, håpløse relasjoner og andre temaer, som helst dukker opp sent i ensomme nattetimer, formidles over hardtslående produksjoner med røtter i elektronika og rock.

Albumet ”Nattergal” er resultatet av et fruktbart samarbeid med låtskriverne Lars Kåre Hustoft, Thomas Bratfoss Eriksen og Joachim Alte, og juryen ønsker derfor å fremheve disse som en del av Gabrielles skapende team. Like fullt; Gabrielles musikalske uttrykk og visjon kommer så krystallklart og enhetlig gjennom at det ikke er noen tvil om hvem som er sjefen.

Når juryen ”#sitterher” og skal velge årets populærkomponist i 2014 – Gabrielle – ”Då e det lett å tenke på deg”.

Juryens begrunnelse:
Årets prisvinner både omfavner og utvider begrepet komponist. Christian Blom tildeles Edvardprisen 2014 i kategorien Åpen klasse for verket Trio for Dancing Thread, Lightbulb and Bell With Damper.

I prisvinnerens fascinerende univers er det ikke noe skille mellom musikalsk og fysisk håndverk. Sveisesertifikat og kontrapunkttrening har vært like viktige premisser for å utvikle et dypt personlig og originalt kunstnerisk språk av håndlagede skjøre strukturer som kombinerer lyd, lys, skyggespill, bevegelse og subtil bruk av teknologi.

Prisvinnerverket gir en følelse av å nærme seg musikken på nytt, gjennom andre dimensjoner. Å betrakte verket er som å være med på en nærlesning av noe man bare nesten vet hva er. Noe som når som helst kan kollapse – eller bare rett og slett stoppe opp. Man holder pusten mens man ser og hører en musikalsk komposisjon, men også skulptur og ballett i mikroformat. Bittesmå hendelser organisert i tid og rom som smelter sammen. Materiale, teknikk, media blir umulig å skille fra hverandre og utgjør et poetisk verk som er minimalt og beskjedent i uttrykk, men som etterlater et desto sterkere inntrykk.

Juryens begrunnelse:

Magnar Åm har vært tydelig tilstede i norsk musikkliv siden tidlig 1970-tall med sin lavmælte stemme. Han dyrker transparens og enkelhet, og ønsker å skrelle musikken ned til kjernen. I et intervju sier han: «Jeg kan ikke legge skjul på mitt eget utgangspunkt, det skjøre, barnlige. Det er inngangen til livet.»

Der hvor et slikt prosjekt lett kan ende i enkel naivisme, klarer Åm med sin integritet og originalitet å formidle dybde.  «inngang, nærver, utgang» er et flott eksempel på dette. Verket ble uroppført under Hardanger Musikkfest i juni 2013, og er formet som en bratsjkonsert med strykekvartett. Det har tre satser, langsom-hurtig-langsom, som representerer en utvikling i erkjennelse.

Verket griper fra første stund, og taler sterkt med enkle virkemidler.  Å lytte til denne musikken gir inntrykket av å følge et menneske gjennom en tankeprosess. Uttrykksfulle temaer oppstår utfra ingenting, musikken trekker seg tilbake, og resten blir opp til lytteren. Gjennom et upretensiøst medium klarer komponisten å skape en fortelling som berører.

Stein Torleif Bjella med prisutdeler Arne Moslåtten, tekstforfatter for Hellbillies og selv tidligere Edvardprisvinner  for tekst (2008).

Juryens begrunnelse:

Stein Torleif Bjella har med utgivelsen «Heim for å døy» befestet sin stilling som en markant låtskriver. Han har, med sitt klare uttrykk og bittersøte tekstunivers, langt på vei skapt sin egen sjanger. Bjellas enkle og mollstemte melodier bærer tekstene på halling fram. Lydbildet av sjøsyke, glidende strengeinstrumenter understreker det han selv kaller ”å seile på kjærleikens sjø”.

Det handler om monotoni, å træle på med sitt, om gruslagte planer og ubrukte liv. Bjella beskriver med dette albumet et helt bygdesamfunn, og det gjør han på en nær og troverdig måte. Vi kjenner igjen karakterene; en nabo, en ungkar eller skrotnisse. Vi kan likevel, med litt godvilje, spore en uhyre forsiktig optimisme i sangene, særlig når det dukker opp ”ei og anna fjørlett jente.”

Bjella er mer enn en tekstforfatter og låtskriver. Han er dikter. Hvis kunstens mål er å si noe vektig om det å være menneske i dag, er Stein Torleif Bjella en som klarer å gjøre nettopp det. For denne innsatsen får han Edvardprisen 2014.

Juryens begrunnelse:

Fra hun ga ut sitt første album i eget navn i 2008 har Hilde Marie Kjersem drevet en kontinuerlig og bevisst utforsking av ulike musikalske stilelementer. Hun har tatt tydelige musikalske skritt fra jazzen i retningen av pop, men har hele veien maktet å integrere ulike inspirasjonskilder til et eget personlig musikalsk uttrykk.

Kjersems verk er naturlig melodiøse, samtidig som de rommer underfundige sider. Hver enkelt komposisjon bygger på tydelig valgte grep og gir et tydelig og sterkt uttrykk, men som aldri blir forutsigbart.

På albumet «If we make it to the future» fra 2013 beveger hun seg videre inn i popsjangeren og tilfører den noe som både oppleves som nytt og som svært personlig. Lydbildet preges av treffsikre, minimalistiske elektronikaelementer og åpnes opp gjennom bruk av overraskende, ofte grandiose harmoniske vendinger. Med Kjersems stemme midt i det hele skaper musikken stadig nye sammenkoblinger mellom det nære og det storslagne.

Juryens begrunnelse:

TONO-prisen går til en eksepsjonell formidler innen musikklivet. Tommy Tee startet Norges første hip hop-magasin, Fat Cap i 1989. Kort tid etterpå tok han initiativ til National Rap Show, som har gått på NRK P3 kontinuerlig siden 1993 og som dermed er Norges lengstlevende radioprogram. Og når ingen andre tenkte på å hente Ice Cube, Run DMC, The Fugees eller 50 Cent til Oslo, så gjorde Tommy Tee det. Og da skjønner man jo at hvis ingen andre gjør det, så gjør Tommy Tee det. Som fødselshjelp for andre norske rappere er han unik. Tee Productions har gitt oss Diaz, Warlocks, Gatas Parlament og mange flere. Han har produsert Joddski, Lars Vaular, Don Martin, Son of Light, Helen Eriksen. Uansett om det er ungdomstidens graffiti eller DJ-ing, radio, magasiner, produksjoner for andre – eller egne utgivelser i eget navn, så er det formidling det dreier seg om.

Tommy Tee er tildelt TONOs Formidlerpris 2014.

Tommy Tee har løftet hip hopen ut fra T-baneperronger og fritidsklubber, ut over byene og ut til distriktene. Inn i vår felles norske kulturelle bevissthet. Han har smuglet det inn i oss. Sakte, men sikkert. De fete beatsa. De tunge basstrommene. Stakkato bassganger. Rytmeseksjoner som lukter nylagt asfalt, kombinert med ren og pur harmonikk fra englenes sfærer. Rappere som har fått skinne og som har tagget rimene sine ned på Tommy Tee-signerte lydspor. Han har oversatt det amerikanske musikkspråket til norsk på en måte som får Oslo til å føles litt som Bronx. Like spennende. Like urbant. Vi kjenner igjen en tung beat nå. Vi kjenner igjen rimene. Lars Vaular snakker vårt språk. Vi skjønner Don Martin. «Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Nilsen». Og når Tommy Tee selv gir ut albumet «Musikk ække viktig» i 2013, da har rappen offisielt blitt norsk.
Det skulle bare mangle: Tommy Tee er Årets Formidler.

Juryens begrunnelse

Noe av det som slår en med Jan Erik Mikalsens orkestermusikk, er den uforutsigbare frodigheten. «Parts II» er skrevet på en måte som både viser et sterkt grep om orkestermediet og samtidig en trang til å løse det opp i sammenføyningene og lete etter nye muligheter. På denne måten oppstår en mangetydig helhet. På betagende vis klarer Mikalsen å mane fram en dyp pust fra det store orkesterdyret. Klangen folder seg ut, farger spres ut som en regnbue, lyset skimrer og skifter stadig. Gjennom det som tilsynelatende er en sammensatt masse av lyd i bevegelse, oppstår glimt av melodisk poesi. «Parts II» har et stort emosjonelt og dynamisk spenn, og bygger seg opp til et  frenetisk høydepunkt før det løser seg opp igjen. Det gis ingen enkel konklusjon: verket er  samtidig både raffinert og rått, polert og uferdig.

Ragnar Olsen er en tekstforfatter med enkelhetens nådegave. Han tror på kraften i et hellig, alminnelig språk. Han tror på musikken i hverdagsspråket, og han vet å hente den ut.  Historien han forteller i ”Querini” er ikke bare fantastisk og utrolig, men også sann. Et italiensk handelsskip forliste virkelig utenfor Røst i Lofoten i 1421. De overlevende ble virkelig tatt hånd om av lokalbefolkningen i månedsvis før de kunne reise hjem igjen. Pietro Querini fra Venezia skrev virkelig en bok om opplevelsen, utgitt og oversatt til flere språk. Nesten ikke til å tro. Eller til å fortelle på en troverdig måte, spesielt ikke gjennom en libretto, på plettfrie rim. Det må en Ragnar Olsen til. At han også er musiker og låtskriver gjør at han har kompetanse fra begge sider på hvordan tekst og musikk kan spille sammen. Historien blir musikalsk, muntlig og levende. Prisvinneren har lang fartstid i skrivekunst, han er produktiv og han er kresen. Han har også  nylig skrevet den sterke librettoen til Heksehammeren, en opera om heksebrenning i Finnmark. Han har skrevet for Hålogaland Teater, han skriver de fineste sangtekster og er en  betydelig gjendikter, blant annet av Jaques Brel og Bertolt Brecht.

Juryens begrunnelse

Låtskriveren Peder Losnegård har i en alder av 19 år levert et debutalbum det står respekt av. På «Pretty Girls & Grey Sweaters» viser han et overskudd av idéer og en musikalsk frekkhet som er få forunt. Her stjeles, lånes, oppdages og kreéres musikk i en salig blanding. Elementer av klassisk westcoastmusikk, solid gospeltradisjon og hiphop smelter naturlig inn i et helstøpt norsk popalbum. Han er en brobygger mellom sjangere, og bidragene fra profilerte gjesteartister som Timbuktu, Jarle Berhoft, Yosef og Ole Edvard Antonsen underbygger dette. Det er særdeles krevende å være komponist, tekstforfatter, artist, musiker og produsent på et debutalbum. Men Peder Losnegård er modig og har mye musikk på hjertet. Han fremstår med tydelig stilforståelse, lekenhet og gjennomføringskraft. Han beskriver det hele fint i en av sine tekstfragmenter: ”I just sound good doing this”.

Juryen kunne ikke sagt det bedre selv.

Juryens begrunnelse

Årets TONO-pris tildeles Leif A. Dramstad for hans betydningsfulle innsats for formidling av norske musikkverk. Gjennom sitt utrettelige arbeid for utgivelse av samtidsmusikk i alle sjangere, har han spredt norske verk ikke bare i alle kroker av Norge, men til store deler av verden. Leif A. Dramstad er en bauta i musikkforlagsbransjen. Gjennom sine 50 år i Norsk Musikforlag A/S, med de siste 30 år som forlagssjef, har han sørget for å få utgitt om lag 200 verk i året. Hans forlagsarbeid må kunne kalles et formidabelt livsverk, idet han står som formidler av de fremste verkene som skapes av våre norske komponister og tekstforfattere. Dette representerer eksempler på større verk som neppe vil oppnå ”break even” før mange år fram i tiden. Til tross for økonomisk nedgangstid i musikkforlagsbransjen generelt har Leif A. Dramstad valgt å holde våpenet blankt og stole på musikkens egenverdi, hevet over kortsiktig gevinst. Med den største respekt for hans livslange innsats for norsk musikk og tekst, ønsker vi på denne måten å hedre Leif A. Dramstad med TONOs formidlerpris.

Juryens begrunnelse

Spørrende, gjentagende, irriterende og insisterende. Dette betegner låten ”Call me” – fra debutalbumet til bandet Pixel med låtskriver Ellen Andrea Wang i spissen. Et lite hverdagsdrama er tema i låten som utfordrer øregangene våre. Allerede fra start pirrer Ellen Andrea Wang nysgjerrigheten vår. Hva er dette? Solo kontrabassintro, pulsen humper over noen slag, ulogiske melodilinjer, dissonerende blåseriff. Besetningen er uten akkordinstrument, det musikalske resultatet er gjennomsiktig og nakent. Den stigende temperaturen i låten understreker frustrasjonen i den enkle teksten.  Overraskende melodiske sprang og økende bruk av kromatikk geleider oss gjennom det lille, men sterkt eskalerende hverdagsdramaet.  Som ringer i vann sprer uroen seg, – man går igjennom alle tenkelige spørsmål og svar, de er alt fra rasjonelle til irrasjonelle, og etter hvert dypt personlig analyserende. Vi alle har vært der; ”CALL ME, – why don’t you call me?” Man tar seg i å nynne på helt ulogiske melodilinjer. Igjen og igjen. Det er utrolig irriterende. Ellen Andrea Wang slipper ikke taket, hun biter seg fast i øret, hun er en spennende utfordrer!

Juryens begrunnelse

Kjell Samkopf likner ikke på noen andre i norsk musikkliv. Mannen som har gjort opptak av fotturer i fjellet og gitt det ut på plate er ikke en som følger trender. Utgivelsen Burragorangian Stones føyer seg naturlig inn i Samkopfs livsprosjekt der det sentrale er lytting som aktiv handling. Mennesket er aktivt i samspill med naturens egne «tilfeldige», uunngåelige impulser og resultatet foredles i respekt for dette samspillet – en utsøkt balanse ivaretas. En 79 minutter lang lydfil med opptak fra australsk villmark inviterer oss til en prestasjonsfri opplevelsesreise ledsaget av et omslag med nøye utvalgte illustrasjoner, små instruksjoner og noe som minner om et partitur. Verket må forstås som en helhet av alt dette. På en personlig, balansert og sympatisk måte oppfordrer komponisten oss til bare å være, eller å la skje det som skjer, men en dypere erfaring venter den som aktivt lytter. Med en agenda som støyer lite i det offentlige rom, er det en desto større glede for oss å tildele TONOs Edvardpris i Åpen klasse til Kjell Samkopf.

Juryens begrunnelse

Vaular skriver rap/hiphop. Han liker ikke lettkjøpte rim. En ekte poet i en sjanger der rammene er stramme og rimene kommer raskere enn i salmevers fra barokken.  Det er lett å skli avgårde, lene seg på rytmene, riffene og rimordboka. Det gjør han ikke. Vaular bruker hele sin sterke musikalitet til å si noe som oppleves som viktig, noe som brenner, danser, puster. Han utfordrer seg selv, oss, og selve sjangeren. Røsker i rammene. Som beatpoetene. Som tekstforfatteren Edvard Munch. Han gjør det ikke lett for seg. Det kan være akkurat dét som gjør det lett for EDVARD-juryen å gi Tekstprisen for 2012 til Lars Vaular.

Juryens begrunnelse

Ørjan Matre er én av våre mest fremgangsrike, unge komponister, og har fra første stund gjort krav på det store formatet; symfoniorkestret. Hans klarinettkonsert, skrevet for Rolf Borch og urframført med Bergen Filharmoniske Orkester i 2011, viser med all tydelighet en komponist som håndterer det store orkesterapparatet med frapperende selvfølgelighet. Verket er ”irriterende godt skrevet”, som et medlem i Edvard-juryen humoristisk formulerte det. Fra de første, skimrende åpningstonene hører vi en komponist som vet å holde på spenningen og la klangen utfolde seg i sin egen tid; her er intet hastverk. Derimot en evne til å holde litt på hemmeligheter, og la verket spille seg ut i et dynamisk spenn med store, og innimellom uforstilt dramatiske kontraster. Edvard-juryen tror vi her har å gjøre med et verk som kommer til å bli stående på orkestrenes repertoar.

Maria Mena har utviklet seg til en låtskriver med en helt egen signatur. Melodiene har tatt form som vakre ballader og fengende poplåter, med en kraft som når fram til et publikum langt utover Norges grenser. Hennes femte album «Viktoria» samler hennes evne til å kommunisere på mange plan. Det er en gjennomgående mørk og melankolsk undertone i Menas melodier. Samtidig er de utpreget vakre. Vi nynner med på de gjentatte frasene – melodiøse tonerekker som sitter i øret ved første gangs gjennomhøring. Tekstene hennes, derimot, tangerer smertegrensen, oppleves som svært personlige, og går langt utenfor en konvensjonell pop-komfortsone. I denne nervøse terrorbalansen mellom musikk og tekst, farlig og lokkende, briste eller bære, viser Maria Mena sin dimensjon og originalitet som låtskriver. Hun holder sitt tekstlige mørke i sjakk med melodienes varme tilgjengelighet. Sofistikerte arrangementer ivaretar melodienes enkelhet, men tilfører dem samtidig en uforutsigbar og lekende letthet. «Viktoria» handler om menneskets kamp for å forsones med seg selv. Maria Mena står med dette albumet fram som en voksen, markant skikkelse i norsk musikkliv.

Juryens begrunnelse

Jenny Hval er ingen nykommer, men på alle måter en stedig utfordrer i norsk musikkliv: Hvor hører hun hjemme? Selv sier hun: I musikken. Samtidig virker tekst å være springbrettet for alt hun gjør, og hun lager taktile tekster som ikke likner mye på annen tekst i norsk musikk. Et annet springbrett er improvisasjon. Et tredje er stemme; ikke den skolerte stemmen, men stemmen som kroppsliggjøring av sanselig erfaring, gjennom syngemåter som ikke minst utfordrer populærmusikkens forventninger. «Viscera» («de indre organer») er et konseptalbum, som både på direkte og subtilt vis utforsker en slags «legemets væren i verden», uten at dette framstår som høyttravende eller fjernt. Albumet er et befriende annerledes, og forførende eksentrisk innslag i norsk musikk, som med et lite knippe årvåkne musikere og en medskapende produsent, skaper forventning om ny, uant musikk.

Juryens begrunnelse

TONO’s formidlerpris 2012 tildeles den tyske plateprodusenten Manfred Eicher. Hans musikalske kompetanse, posisjon og brennende engasjement, har bidratt til å utvikle, løfte og presentere en lang rekke av norske komponister, tekstforfattere og utøvere. Fra å ha bidratt vesentlig til å sette begrepet ”nordisk jazz” på det internasjonale musikk-kartet, har Eicher de senere år engasjert seg med profilerte utgivelser også innenfor den klassiske, eksperimentelle samtidsmusikken. Slik framstår Eicher i dag som en modig, selvstendig formidler i et bredt felt av samtidsuttrykk.

Som oftest i samarbeid med Jan Erik Kongshaug har han initiert mer enn tusen innspillinger, og slik også bidratt til en uvurderlig berikelse av det norske studiomiljøet.

Fra første sekund pirrer Johan Sara jr nysgjerrigheten vår. Lydlandskap med naturlyder, stemmer, pust og sporadiske tunge rytmelenker smelter sammen til spennende musikk. Den er uforutsigbar, Johan Sara jr inviterer oss med på en reise, og vi vil gjerne følge med.Fra det minimalistiske til det store episke, alt med forankring i noe vi alle kan kjenne oss igjen i – nemlig røttene våre.

Johan Sara jr har tatt utgangspunkt i sine samiske røtter, lyden av vidda, joik, reinsdyr, hunder og vann danner instrumentariet i musikken. Det er nyansert, detaljer er bearbeidet til det ugjenkjennelige og plassert kreativt i lydbildet. Her finner vi vokale clusterakkorder og sofistikert elektronisk bearbeiding av organiske lydkilder der kontrastene er store. Musikken får oss til å tenke på årstidene, bruddstykker av det som kommer blir brukt i en effektiv musikalsk sammenheng.

Johan Sara jr tør å dvele ved stemningene uten at det blir kjedelig og skaper med dette albumet musikk som opphever sjangermessige skillelinjer i samtidsmusikken.

Juryens begrunnelse

Susanne Sundfør er fremdeles en ung artist, men hun har laget et album som er så tungt og delikat som bare en svært moden og erfaren artist i beste fall kan begå. Kritikere har allerede påpekt at hun er en dyktig sanger med en nesten overjordisk stemme, men det er som komponist Susanne Sundfør får Edvard-prisen. Susanne Sundfør har med albumet The Brothel imponert og beveget ikke bare Edvard-prisens jury, men et samlet kritikerkorps og musikkjøpere i Norge og utlandet. Selv om det er naturlig å hylle det episke tittelsporet «The Brothel», så har juryen valgt å gi henne prisen for hele albumet. Komposisjonene utfyller hverandre og viser hennes talent i et bredt spekter, men albumet oppleves samtidig som en nødvendig helhet. Her er både det mørke, oppfarende og det såre, lyse til stede. Komposisjonene er både dramatiske og vakre, de skaper et slags hypermoderne alvor.

Juryen vil også berømme hvordan musikken understøtter tekstene slik at de får større dybde og flere nyanser. Det er juryens syn at man her står overfor en usedvanlig begavet komponist som fortjener Edvard-prisen allerede for sitt tredje album.

Juryens begrunnelse

Det skrives ikke mange originale operatekster på norsk, men “Med kniven på strupen” av Vigdis Hjorth er definitivt én av dem. Den er vittig, poengtert og herlig teatral i sine assosiasjoner til den makabre tradisjonen fra Bartoks “Ridder Blåskjegg” og Sondheims “Sweeney Todd”.

Nettopp operaformens krav til det motsatte av en ordrik dialog, tas her vel vare på, og legger til rette for en situasjonskomikk som ikke trenger lange oversettelser og forklaringer for å virke. “Med kniven på strupen” er en blodsprutende tekst fra en dreven forfatter som ikke nøler med å ta i bruk etablerte genregrep som utgangspunkt for et moderne musikkteater. Teksten utløser musikalske handlinger – den er en tekstlig trampoline som skaper gode, poengerte situasjoner. Hjorth har med librettoen til “Med kniven på strupen” intuitivt forstått hva som kreves av en tekst for å imøtekomme operaformens dynamikk.

Juryens begrunnelse

Ketil Hvoslef er den underfundigste blant komponister, og i dette forholdsvis korte, konsentrerte verket fornekter han seg ikke. Én cello kan lage mer lyd enn de fleste andre strykere, og når – som her – 8 cellister legger bredden til for å formidle en familiehistorie, avstedkommer det en energi, dramatikk og humor som langt fra er selvsagt i dagens konsertsaler. Verket er fullt av overraskelser. Best som du tror du har fattet poenget og formen, skjer det noe nytt, noe uforutsigbart. Komponisten tar i bruk hele det finstemte uttrykksregistret som en samlet cellogruppe kan oppvise, fra den lille, knapt hørbare detaljen, opp mot det store, samstemte lerretet.

Octopus Rex er med sin knappe, konsentrerte form en usedvanlig vellykket tilvekst til et aktuelt repertoar.

Med utgangspunkt i punk og grunge har opphavsmennene utfordret rammene for progressiv rock.  Deres musikk gjør bruk av rockens energi og format, men tilfører den et eksperimentelt og grensesprengende uttrykk.

Tekstene underbygger musikken på en mesterlig måte.  De bruker rockens store bokstaver, både iakttagende og gåtefullt, for å skape bilder og assosiasjoner som utdyper musikkens kompleksitet og mangfold.

Gjennom en karriere på mer enn 20 år har opphavsmennene utviklet en tydelig og original signatur på sine komposisjoner.  For sitt arbeide har de oppnådd stor anerkjennelse,  både i Norge og internasjonalt.

Opphavsmennene har alltid arbeidet med et fokus på albumformatet.  Juryen finner det derfor riktig å tildele prisen for hele albumet og ikke for et enkelt verk.  Juryen mener videre at albumet Child of the Future er meget representativt for opphavsmennenes karriere.

Juryens begrunnelse

Å skrive sangtekster krever presisjon; man skal fatte seg i korthet, spare på ordene, flette dem sammen med musikken, slik at lytteren kan skape sine egne bilder. Kari Bremnes makter å skape tekster som kjennes som de er sprunget rett ut av musikken – eller omvendt.

Til albumet LY har Kari Bremnes skrevet tekster alle som har levd en stund kan kjenne seg igjen i. Drømmer vi gir slipp på, det å ønske at noe var usagt; anger og forsoning, sårbarhet og verdighet.  Det å se seg tilbake, gjøre opp status, være modig.

Kari Bremnes er en kunstner som stadig turnerer Europa rundt, med tekster på klingende norsk.  Ikke et hvilket som helst norsk. Et norsk med en kraftfull lokal forankring, like mye som en innholdsmessig forankring i et kvinne-liv av i dag, med betydelige identifikasjonsmuligheter på tvers av landegrenser.

Kari Bremnes´  tekster til LY er både mørke og morsomme,  norske og europeiske; og forteller stilsikkert og åpent om levd liv.

Juryens begrunnelse

Verket er komponert som en inngang til Pergolesis ”Stabat Mater”. Det store, og krevende temaet er dermed Marias lidelse ved korset, og den korte teksten (av Karin Moe) som ligger til grunn for Prime Preparation , er formet som sønnens hymne til Maria; ”Mother of Life”.

Å nærme seg ett av historiens storverk, og blotte seg for direkte sammenlikning med en mester, er selvsagt risikabelt. I motsetning til hva tilleggsbesetningen kunne antyde (trompet og slagverk), skjer det ikke med store fakter. Vi har derimot fått et sjeldent filigransarbeid av et verk, radikalt neddempet i tonen, og med en usedvanlig finstilt økonomisering med virkemidlene.  Måten komponisten får strykerne til å pulsere og leve – uten velkjente klisjeer – tvers gjennom det halvtimes lange verket, er både fengslende og fascinerende å lytte til. Den øvrige besetning settes sparsomt og treffsikkert inn i helheten.

Denne musikken ”skal et sted”; den skal inn til Pergolesi, men først skal den være her og nå, i vår tid. Uten å parafrasere forgjengeren på noen lettvint eller entydig måte, kjennes overgangen fra det aktuelle til det forgangne verket som både sømløs og meningsfull; ja som det tittelen antyder: en forberedelse .

Verket er skrevet for Det Norske Kammerorkester, to sangsolister, altfløyte, trompet og slagverk.

Juryens begrunnelse

Med forankring i en personlig og inderlig tone, unik spilleteknikk og dristig bruk av elektronikk har Nils Petter Molvær lykkes i å skape sine helt egne lydlandskap. Hans musikk er et resultat av lekenhet der komposisjon, produksjon og improvisasjon ofte er likestilte. Med elementer fra moderne jazz, elektronika, hip-hop, ambient, house, pop og prog-rock har han utviklet et moderne nordisk tonespråk som har høstet fortjent internasjonal anerkjennelse. På albumet Hamada rendyrker Molvær sitt eget uttrykk, forfører oss med inntagende, meditative motiver, stillestående klangflater og enkle melodilinjer. Han tør å stå alene i et dempet uttrykk med referanser til samtidsmusikkens minimalisme. Albumet framstår som et helhetlig verk. Han gir også plass for solide, kreative musikere som tilfører vakre lydtepper og massiv energi i form av tung og suggererende rytmikk.

Dette er særpreget musikk som nok en gang befester Nils Petter Molværs markante posisjon i norsk musikkliv.

Juryens begrunnelse

Årets prisvinner kan vise til en eksepsjonelt rikholdig og mangefasettert verkliste. Hans allsidige musikalske bakgrunn har resultert i en kunstnerisk produksjon som omfatter et bredt spekter av teknikker og musikalske uttrykksformer.  Prisvinners komposisjoner spilles over hele verden, og han regnes som en av Nordens fremste nålevende komponister. Vinnerverket Strange News er basert på en libretto av Joose de Paauw og leder lytteren inn i en dramatisk berettelse om kynisk utnyttelse av barnesoldater i Afrika. Komponisten tar i bruk et omfattende multimedialt apparat som han behersker med stor virtuositet: symfoniorkester, skuespiller, video og surround computerlyd. Verkets strukturelle formutvikling har en fortettet og medrivende fremdrift, og orkestersatsen er stringent, inntrengende og kraftfull. Den dramatiske og fengslende teksten sammen med de intense teatrale virkemidlene driver handlingen effektivt fremover. Tolkningen av individets utsatthet, sårbarhet og veien tilbake til et verdig liv er hjerteskjærende  og holder lytteren i et fast grep. Strange News er bestilt av Oslo-Filharmonien og Casa da Musica, Porto i samarbeid med NRK, Christian Relief Network og Utenriksdepartementet.

Juryens begrunnelse

Prisvinneren har en enestående posisjon som førstedame i norsk rock. Hun er rebell og diva på samme tid, og har vært et forbilde for andre norske låtskrivere. Albumet Om igjen for første gang er en hyllest til kjærligheten, på godt og vondt. Tekstene er nære, varme, morsomme, ironiske, såre og modige. Ordene er musikk alene, – gode sangbare refreng, som tar tak og fester seg ved første gjennomhøring. Musikken er både sofistikert og folkelig, med overraskende harmoniske vendinger og flotte arrangementer. Komponisten har fått med seg et knippe utsøkte musikere som løfter tekst og melodi, – samtidig som de respektfullt ivaretar prisvinnerens særpreg. Hun har nok en gang klatret oppover på hitlistene med låten God nok som du er.

Juryens begrunnelse:

”Nordmenn er ikke så urbane som de tror”. Prisvinnerens egen påstand er vanskelig å argumentere mot når man ser hvilken popularitet han, komponistkollega Aslak Haugen og Hallingdalsbandet Hellbillies nyter overalt. Stadig økende platesalg og allsang fra stappfulle rockeklubber og bygdetun forteller om et moderne og inkluderende repertoar. Musikk  og tekst har utilslørte røtter i Amerikansk folkemusikk. Her er ”storyteller”  tradisjonen  et sentralt element, og på platen Spissrotgang bekrefter tekstforfatteren sin enestående evne til å formidle enkle jordnære historier med dialektstolthet og kjærlighet til sitt nærmiljø. Hans bakgrunn som pedagog og folkemusiker gjenspeiles i et solid faglig håndverk og imponerende innsikt.  Innenfor popmusikkens strenge musikalske rammer skriver han med tematisk originalitet, en bevisst språkbruk og frodig stemme.

Juryens begrunnelse

Årets prisvinner kan se tilbake på et nesten 50-årig virke i norsk musikkliv. I sin musikk har han ofte latt seg inspirere av politiske temaer. Det har han også gjort i verket En bibelhistorie, skrevet for 1 skuespiller og 15 musikere. I verket skisserer prisvinneren bibelhistorien på 44 minutter. Teksten består av utdrag fra Bibelen som er satt sammen i en poetisk-rytmisk form til en sammenhengende fortelling. Den begynner med skapelsesberetningen og  ender, som Bibelen, med Johannes åpenbaring. Den følger en bibelhistorisk utvikling som beskriver hvordan og hvorfor Bibelen på godt og vondt har hatt betydning for Verdens nåværende situasjon. Klassekampen er et gjennomgående tema; hvordan noen blir treller og noen blir herrer, en problemstilling som sterkt engasjerer prisvinneren. En bibelhistorie er et kraftfullt verk med en medrivende dramaturgisk framdrift. Verket er dynamisk og transparent orkestrert på en slik måte at teksten alltid trer tydelig fram, samtidig som orkestersatsen framstår som intens og kraftfull. Edvard-juryen ser En bibelhistorie som en sterk kommentar til dagens debatt om ytringsfrihet, selvbestemmelse og Muhammed-tegninger. Verket er bestilt av Oslo Sinfonietta.

Juryens begrunnelse

Med fiolinkonserten Double Portrait har prisvinneren skapt et personlig, helstøpt og rikt fasettert verk med en sterk, iboende dramatisk kraft. Den musikalske formen er syklisk og meisles ut i en fortettet vev av sju sammenhengende satser, alle gitt navn etter titlene i en diktsyklus av W. H. Auden. Elektronikken responderer solisten mot verkets eget materiale, og det oppstår en dramaturgi der de elektroakustiske stemmene utvikler et nettverk av tilleggende hendelser som til sammen skaper et subtilt dobbeltportrett av fiolinen. Klangmassenes uttrykksfullhet og det poetiske linjespillet taler direkte til lytteren i en kunstnerisk form som med dette fullfører en musikalsk linje i komponistens produksjon. Verket er bestilt av IRCAM, Radio France Musique og Ultimafestivalen.

Juryens begrunnelse:

Gjennom mange år har prisvinneren vært på søken etter nye ukjente lydlandskap. Med is som lydkilde har han utviklet et originalt og særpreget konsept. Han benytter selvlagde instrumenter som isperkusjon, isofon og ishorn i sin musikk. Albumet Igloo fremstår som et helhetlig komposisjon. Verket er eksperimentelt og uforutsigbart, der isens skjørhet og kraft skaper store kontraster. Komponisten tar oss med inn i sin egen lydverden, og avansert lydbearbeiding henter frem klangfarger som ikke er hørbare for det vanlige øret. Perkussive elementer danner kjernen i is-musikken, mens Sidsel Endresens særegne stemme tilfører verket nærhet og varme. Improvisasjon og lekenhet har blitt redigert til et dristig verk med en klar ide om å skape musikk man aldri har hørt maken til.

Juryens begrunnelse:

Gjennomarbeidet, grundig og godt håndverk kjennetegner hans komposisjoner. Han har komponert filmmusikk, signaturer til TV, musikk rettet mot barn og ikke minst har prisvinneren løftet og foredlet andre populærkomponisters arbeide. Alt fra metallband til korps, kor og artister har nytt godt av hans orkesterarrangementer. I 2006 har prisvinneren vært med å forføre en ny generasjon gjennom musikken til filmen og TV-serien om redningsskøyta Elias, som har blitt uhyre populær. Mange barn nynner nå på hans melodier som skaper atmosfæren rundt hovedrollerollefiguren. Filmen om Elias har også høstet stor anerkjennelse langt utover Norges grenser.

Juryens begrunnelse

I åpen klasse finner vi en komponist som lenge har imponert oss med sin evne til å benytte seg av impulser fra andre og til å sjonglere mellom stilarter. Overført til et eget språk, med faglig trygghet, leker han seg med klisjeer og sitater på en impulsiv og innovativ måte som både imponerer og fascinerer. Spesielt i større anlagt musikkdramatikk, hvor samspill mellom tekst, handling og musikk innenfor teaterets strenge rammer må respekteres, kommer dette talentet godt til syne. I sin øvrige produksjon av samtidsmusikk formulerer han seg aktuelt og søkende. Totalinntrykket er en kreativ og produktiv opphavsmann med mye på hjertet og en åpen holdning til det å skrive musikk.  Årets verk er basert på Johan Falkbergets “ Den Fjerde Nattevakt ” med libretto av Ivar Tindberg.

Juryens begrunnelse

Knalltøffe, hardtslående og energiske gitar-riff står sentralt i prisvinnerens komposisjoner, og enkel men effektiv harmonikk og form danner rammen. Han har utviklet en helt særegen stil i musikk og tekst, og gjennom bandet DUMDUM  BOYS har han vært stilskaper og retningsgivende for norsk rock. Prisvinneren er kanskje den tydeligste norske rockepoeten, men uten en klassisk fortellende stil. Tekstene består snarere av en rekke poetiske, fragmenterte, smittende meldinger i en personlig form. Hans evne til å levere tekster der lytteren selv må bygge sine bilder opp fra en mystisk, spennende og kontrastfylt annerledesverden er unik.

I 2005 har denne opphavsmannen levert nye bidrag til et album som har forført en ny generasjon publikummere. Enda en gang har han brakt en rockelåt til topps på hit-listene og fått hele Norge til å synge med på at han er både Splitter Pine og en Enhjørning.

Juryens begrunnelse

Det  vi kaller samtidsmusikk eller ny musikk vil alltid være en kombinasjon av tradisjon og eksperimentell nytenkning. Hos årets prisvinner kjennes det som om musikken springer ut fra senromantikken med dens blanding av sensualitet og higen etter himmelsk skjønnhet. Men nå i en ny form. Det musikalske uttrykket blir her som en sammensmeltning av det europeisk senromantiske og internasjonal modernisme, men med en udefinerbar nordisk patina og utviklet med stor formsikkerhet og intelligens til en helt personlig stil . Dette er en komponist vi tror vi kjenner, og som vi mener å kjenne så godt at vi av og til tror vi kan forutse det neste musikalske trekk.  Men som oftest tar vi feil, og med dette stykket fra 2005 har vi blitt lurt nok en gang.  Fra sitt hemmelige lager har prisvinneren tatt fram nye sider og elementer som igjen får ørene våre til å vokse og hjertet til å banke. Dette er musikk som virker like vital og nyskapende som den kunne gjøre for 50-60 år siden, og det er bare å takke for nok en spennende, vakker og inspirerende gave til musikklivet og gratulere med EDVARD-prisen!

Juryens begrunnelse

Med et enkelt og betagende vakkert tema blir lytteren lokket med i et velkjent musikalsk landskap hvor man trygt kan lukke øynene og bare la seg henføre. Verkets funksjon som bruksmusikk blir denne gang en styrke fordi opphavsmannen oppfyller alle dets krav og forutsetninger med kreativitet og integritet. Messens tradisjonelt strenge form blir ivaretatt, samtidig som de improviserte jazzpartiene verken virker umotiverte eller fremmede. En helhetlig tanke blir båret frem av sangbare linjer og elegante kompositoriske løsninger. Dette er musikk som kan fremføres av mange og vil bli satt pris på av de aller fleste.

Juryens begrunnelse

Eit nake, nært, velforma, nytt folkemusikkverk med noko personleg, lyst og urørt over seg. Det er iblanda tradisjonsstoff, men dristige arrangement, spenstige melodiar og utradisjonelle instrumentsamanstillingar gjer at ein lyttar med friske øyre. Utsvinga i retning av irsk folkemusikk og jazz fortonar seg også som heilt naturlege og heimehøyrande krydder i leiken.

Juryens begrunnelse

Eit verk med store, organiske intensitetsbylgjer, sett saman av fortetting/fortynning av rytmisk aktivitet, fargeskifting, instrumentering, og med mikrotonale melodi- og samklangslinjer. God spenning/jamvekt mellom solistar og plenum, ulike plasseringar i rommet, mikrofonboren lyd og akustisk lyd. Eit personleg, heilstøypt og rikt fassettert verk, med ei sterk, underliggande dramatisk kraft. Nøye avstemt bilde- og lyslegging tydeleggjer stykket ytterlegare.

Juryens begrunnelse

Musikken er i denne forestillingen et bærende element og en viktig dramaturgisk partner til tekst, bevegelse og scenografi. Det musikalske utgangspunktet er en klassisk selskapsdans med folkelig opprinnelse – for de fleste komponister en ganske trang ramme. Men komponisten klarer å variere formen på en sånn måte at den stadig utdyper følelsesinnholdet, stadig belyser stoffet på nye måter og stadig utvikler seg interessant som musikk. Og dermed fornyes også den opprinnelige sjanger. Komponisten viser imponerende håndverk og stor kunstnerisk forståelse for stykkets innhold. Gjennom sin medvirkning gir han et viktig bidrag til å forløse en dristig idè.

Juryens begrunnelse

Tolerate er resultatet av et samarbeid mellom flere sentrale opphavsmenn i norsk populærmusikk. Teksten har en alvorlig og sårbar undertone. Melodiføringen i verset er uforutsigbar, refrenget er iørefallende og melankolsk. Låten vokser for hver gjennomhøring og evner å ta lytteren med på en reise der tekst og melodi utfyller og underbygger hverandre. Arrangementet er dynamisk, med mange raffinerte detaljer. Måten de har benyttet elektronikk i kombinasjon med akustiske instrumenter gir låten en klar og særpreget signatur. Tolerate er en personlig, vakker og moderne pop-låt med internasjonal slagkraft