Verdigapet, lave norskandeler, vern om kollektiv forvaltning, en styrking av privatkopieringsordningen, rettigheter på norske hender og behovet for å ivareta bredden innen musikkfeltet. Det er hovedpunktene TONO trekker frem i sitt innspill til Kulturdepartementets arbeid med ny kunstnermelding. Les innspillet her.
/ 07/02/2019 / Willy MartinsenDen kulturelle og kreative sektoren er av stor betydning for europeisk og norsk økonomi. En undersøkelse fra 2014 utført av EY på oppdrag fra 15 organisasjoner innen musikkfeltet konkluderte med at kreativ og kulturell sektor sysselsetter 7 millioner europeere, fem ganger mer enn telekommunikasjonssektoren. Også i Norge vil de kreative og kulturelle næringer ha stor verdi i årene og tiårene fremover.
TONOs medlemmer har det felles at de skaper musikk og tekster til musikk. For denne yrkesgruppen er gode opphavsrettslige rammer som beskytter deres ideelle og økonomiske interesser helt avgjørende. Den nye åndsverkloven fra 2018 er god, men vi står likevel overfor betydelige utfordringer på opphavsrettens område på Internett. Under dekke av safe harbour-unntak i e-handelsdirektivet fra 2001 har brukergenererte tjenester lenge hevdet seg fritatt for ansvar for det innhold brukerne laster opp, deler og konsumerer på tjenestene. Selskapene bak hevder at de ikke trenger å inngå ordinære lisensavtaler med rettighetshavernes organisasjoner, og deler derfor heller ikke av inntektene sine med skaperne på rimelig vis.
TONO står, sammen med våre søsterselskaper i Finland og Danmark, bak en årlig undersøkelse om musikkvaner i Norden. I undersøkelsen fra 2018 fremgikk det at 69 prosent av nordmenn nå bruker YouTube som en musikktjeneste, og 25 prosent Facebook. Det brukes enorme mengder musikk på disse tjenestene uten at ordinære opphavsrettslige prinsipper følges. Opphaverne får følgelig heller ikke sin rimelige del av denne internettøkonomien. (Les undersøkelsen her: https://www.tono.no/ny-undersokelse-9-av-10-nordmenn-streamer-na-musikk/)
EUs arbeid med nytt opphavsrettsdirektiv har pågått siden 2016, og det er ventet at en endelig avstemming i EU-parlamentet vil finne sted våren 2019. Artikkel 13 i det siste utkast til direktivtekst legger ansvaret på tjenestene og vil dersom det vedtas bety at et ødelagt område av internettøkonomien kan komme inn i ordnede former. Det er i skrivende stund langt fra sikkert at denne artikkelen vil få en endelig form som er egnet til å skape gode rammer for opphaverne. TONO oppfordrer norske myndigheter til å arbeide for at ordinære opphavsrettslige prinsipper også vil omfatte de brukergenererte tjenestene. Vi mener det er avgjørende for opphaveres mulighet til å hevde sine interesser og til å kunne få sine rimelige og rettferdige andeler av internettøkonomien.
TONO arbeider for både norske og utenlandske opphavere i det norske territoriet og har derfor ingen rolle i å arbeide for det norske repertoaret på bekostning av det utenlandske. Likevel, det er naturlig å gjøre Kulturdepartementet oppmerksom på at andelen norskskrevet musikk i streamingtjenester er på under 15 prosent. Til sammenlikning var norskandelen av solgte CDer i tiden rundt 2000/2001 på nærmere 50 prosent. Det brukes også lite norsk musikk i norsk kringkasting, og overgangen til DAB innebærer dessuten at krav til norskandeler reduseres. TONO viser her til høringsinnspillet fra NOPA, Norsk Komponistforening, Gramart, og Creo.
TONO er et samvirke eid og styrt av norske opphavere. Siden etableringen i 1928 har den kollektive forvaltningen vist seg å være opphavernes beste verktøy for å kunne hevde seg i møte med musikkbrukerne – kringkastere, medieselskaper, konsertarrangører m.m. Modellen er også positiv for musikkbrukerne, ettersom de hos TONO får én lisens til å kunne spille både norsk og utenlandsk musikk. Kollektiv forvaltning ligger også til grunn for andre organisasjoner innen musikk- og kulturlivet, som Gramo, Norwaco, Kopinor m.m. I en stadig mer fragmentert tid er opphavere avhengige av at den kollektive modellen vernes om, også av norske myndigheter.
InfoSoc-direktivet fra 2001 fastslår at land som i sin nasjonale lovgivning har åpnet for lovlig privatkopiering av åndsverk må ha en ordning som sikrer rimelig kompensasjon til rettighetshaverne for de tapte inntekter privatkopiering innebærer. I Norge gis kompensasjonen over statsbudsjettet, og midlene fordeles kollektivt gjennom Fond for lyd og bilde og individuelt gjennom Norwaco, og videre via TONO, til rettighetshavere i musikkverk. Kopiering foregår i stort omfang, og har økt siden privatkopieringsordningen ble etablert i 2005. Med den nye åndsverkloven, som trådte i kraft 1. juli i 2018, er privatkopieringsordningen utvidet til også å omfatte litterære og visuelle verk. Det er positivt at flere kunstnergrupper får nyte godt av kompensasjon for privatkopiering, men det er problematisk at statsbudsjettet (Kap 337, post 70 – Prop 1 S (2018-19)) samtidig ikke økte det økonomiske nivået på ordningen. I praksis innebærer dette en reduksjon for opphavere innenfor musikkens område. Det er nødvendig å rette opp i dette, og å legge føringer for fremtidige bevilgninger til ordningen som styrker musikkopphavernes posisjon. I en tid hvor streamingtjenestene har ført til en økonomi der noen få vinnere har god fortjeneste på musikken, og hvor mange har små inntekter, kan privatkopieringsordningen være et viktig virkemiddel for å styrke opphaverøkonomien i Norge.
Norsk musikknæring har vært i vekst de senere år. Norske opphavere, musikere og artister får i stadig større grad et internasjonalt publikum. TONOs utenlandsinntekter var i 2018 på 79,3 millioner kroner. Det innebærer en vekst de siste fem årene på 162,6 prosent. Skal norsk musikkøkonomi fortsette denne veksten er det nødvendig at opphavere, musikere, artister og musikkforlag ikke flytter sine virksomheter og rettigheter til utenlandske selskaper. Vi mener at det må føres en aktiv næringspolitikk innenfor musikkfeltet som har dette for øyet. Bransje og myndigheter må sammen utarbeide tiltak for å beholde norske rettigheter på norske hender. Slik kan man skape arbeidsplasser og medvirke til at næringen vokser. Tiltak kan dreie seg om fond, støtte- og stipendordninger og kulturmoms. Vi oppfordrer til dialog med musikknæringen i dette arbeidet.
Det må stimuleres til et aktivt musikkliv på grasrotnivå, og det er nødvendig med et godt virkemiddelapparat. Det trengs gode arenaer for musikere å vokse på og der opphavere kan få sine verk fremført. Dette omfatter alt fra en satsing på kulturskoler til en politikk som styrker arrangørfeltet. En europeisk undersøkelse, omtalt av ballade.no 25. april 2018 (http://www.ballade.no/sak/norsk-klubbstotte-pa-bunn-i-europa/) fastslår at norske spillesteder ligger i bunnsjiktet i Europa når det gjelder støtte til helårs konsertvirksomhet. Kun Spania og Tyskland har lavere prosentvis støtte til arrangører som andel av total inntekt. Norske Konsertarrangører uttalte i artikkelen at «Helårsarrangørene er springbrettet for mange artister (…) Du kan ikke reise ut uten å få øvd på en scene». Vi oppfordrer til at det utvikles en politikk som bidrar til at det kan spire og gro i norsk musikkliv, både på opphaver-, utøver- og arrangørsiden.