En ruvende skikkelse i norsk musikkhistorie, men ukjent for mange. Johan Kvandal brant for norsk kultur og åndsarv. På søndag ville han ha fylt 100 år.
/ 04/09/2019 / Kristian Dugstad
– Det er dette som pleide å være hovedinngangen, sier Morten Gaathaug.
Han peker på en ytterdør med forseggjorte dørspeil og sprossede ruter. Grønnfargen står i sterk kontrast til den rødmalte villaen som huser Barratt Due musikkinstitutt. Like til høyre for døra ligger det nye moderne inngangspartiet i glass, der en stim ungdom med instrumentkasser nettopp har strømmet til.
– Og her inne hadde jeg timene mine med Kvandal, forteller han, og trekker barlindhekken til side så et stort vindu kommer til syne.
Det var her de møttes. Gaathaug, fersk student med ambisjoner om en komponistkarriere. Johan Kvandal, anerkjent komponist og ny-engasjert lærerkraft for å fylle dette behovet. Sistnevnte ville vært hundre år førstkommende søndag, den 8. september 2019.
Johan Kvandal var en viktig skikkelse allerede i sin samtid. Han var en ledende representant for mellomkrigstidens trend med å videreføre arven etter Grieg. Dette var komponister med sterk nasjonal forankring, og et ønske om å ta vare på det norske.
– Han ble født inn i en levende musikktradisjon, som sønn av komponisten David Monrad Johansen. Faren var toneangivende i tiden og hadde både hørt Grieg spille og hatt nær kontakt med folk som kjente ham. Kretsen rundt faren hadde enorm betydning for Kvandal, som i barndommen fikk impulser fra den rike kulturfloraen i miljøet, forteller Gaathaug.
Gjennom hele sin karriere var Kvandal opptatt av den norske kulturarven og allerede i tidlig alder oppstod dragningen mot dette hjemlige.
– Moren, Lissa, sang folkeviser og bragte norsk tradisjonsstoff inn i hjemmet. Slik oppstod kjærligheten til norsk kultur og åndsarv, som var med på å forme hans egen musikk. Han mente nordmenn ikke kjente sin egen kultur, og alt for lett så til utlandet for inspirasjon. Han ville bevisstgjøre det norske.
Du kan lese mer om Johan Kvandals liv og produksjon på Store Norske Leksikon.
Saken fortsetter under bildet.
Det er oppstart for nye elever på Barratt Due i dag. Ungdom og foreldre siver ut og inn av de store glassdørene som leder til resepsjonen. Instituttet driver musikkbarnehage, musikkskole for barn og talentutvikling for ungdom. Det var på Høyskolenivået Gaathaug fikk Kvandal som lærer.
– Han inngytte både ærefrykt og respekt hos meg. Det å komme inn i en tradisjon, med røtter helt tilbake til norsk gullalder, og oppleve på nært hold en «vaskeekte» partiturkomponist, betydde enormt mye. På mange måter var jo Kvandal og hans generasjon de siste som komponerte på «gamlemåten». Komposisjonsbegrepet er jo i dag rimelig sterkt utvidet, for å si det sånn.
Kvandal nøt stor respekt og hadde høy status i komponistmiljøet, spesielt blant de mer konservativt orienterte. Han var på samme tid både ydmyk og selvbevisst.
– Han var en stillferdig og forsiktig herre. Han hadde en særegen autoritet som på ingen måte var prangende. Han var oppmerksom mot andre, og fikk folk til å lytte uten å heve stemmen. Det lå en aura av kultur rundt hele mannen.
Morten Gaathaug ble komponist, og arbeider som det den dag i dag. Han mener Kvandals pedagogiske innsats har satt tydelige spor.
– Det er jo blitt sagt at det er en dårlig elev som forblir tro mot sin lærer. Samtidig fremholdt jo stadig Kvandal for meg hvor viktig det var å være tro mot seg selv. Det har vært en veldig berikelse for meg å stå i den tradisjonen som Kvandal sto i.
Etter studietiden beholdt de to komponistene vennskapet som kolleger. Kvandal komponerte livet ut, og hans siste verk utkom i 1998, året før han døde. Han var både skarp og produktiv til det siste.
– Bak det stillferdige ytre skjulte det seg en sterk vilje og klare meninger om musikk og musikkliv. Han hadde dessuten en humor og en formuleringsevne som alltid virket opplivende. En samtale med ham var aldri kjedelig.
Johan Kvandal døde i februar 1999, og etterlot seg en rikholdig musikalsk arv. Han blir omtalt som en av de betydeligste og mest produktive norske komponistene siste halvdel av 1900-tallet. Han var dessuten selv aktiv som utøver, og jobbet som organist i Vålerenga kirke.
I 1942 ble han medlem av Norsk komponistforening, og fra 1967 til 1989 satt han i TONOs styre.
– Kvandals musikk har kvaliteter som gjør at den vil leve videre, men den må settes opp. Folk må få høre den. Det er beklagelig at vi ikke ser spor av hans musikk på noen av de store orkestrenes program i jubileumsåret, sier Gaathaug.
Sammen med en rekke dyktige musikere arrangerer han en jubileumsmarkering på selve 100-årsdagen. På Sentralen i Oslo kan publikum møte et utvalg av Kvandals komposisjoner i en intim kammerkonsert. Selv skal Morten Gaathaug binde det hele sammen og belyse røde tråder i musikken.
Han håper arrangementet kan bidra til å tilgjengeliggjøre Kvandals skatter for flere lyttere.
– Musikk som vil fortelle noe i kraft av seg selv, får stadig dårligere kår i dette landet. Overflatekulturen ligger jo som et ugjennomtrengelig skylag over det historien har gitt oss av kunstskatter som beriker oss som mennesker. Man bør i større grad ikke bare høre musikk, men også lytte til musikk. Kvandals musikk er lettfattelig, men ikke lettbent, den er dyp, uten å være tung. Kvandals musikk får en til å lytte innover i seg selv.
