Den Ultima-aktuelle komponisten Tine Surel Lange er opptatt av de visuelle rammene rundt musikken. − Kontekst er viktig for meg. Jeg bruker å si at jeg er kontekstualist.
/ 12/07/2019 / Kristian DugstadFoto fra prosjektet Desert Creatues Salton Sea
Navn: Tine Surel Lange
Alder: 29
Aktuell med: Works for Listening
TONO-medlem siden: Husker det ikke, men var hos KODA først noen år, men har vært landet godt hos TONO noen år nå.
Hvem er Tine Surel Lange?
Jeg er komponist og kunstner med base i Lofoten. Med utgangspunkt i lyd skaper jeg verk som tar form av instrumental- og elektroakustisk komposisjon, audiovisuelle arbeider og installasjoner, og performance.
Hva betyr det å være komponist i dag?
Hva en komponist er og gjør blir bredere alt etter som muligheter, verktøyer og uttrykk også blir bredere. Men jeg vil si, at de fleste komponister arbeider med systematisering av lyd og lydlige uttrykk.
Hva er den musikalske bakgrunnen din?
Jeg kommer fra en klassisk musikkfamilie og har vært igjennom en god del instrumenter før jeg skjønte at det var lyden i seg selv, og ikke hva som spesifikt skapte lyden, som var min fascinasjon. Utdanningsmessig har jeg gått litt zigzag med studier i tidlig musikk på konservatoriet i København og privat ved Paolo Pandolfo, samt studier i lyddesign og lydkunst på Sonic College i Danmark. Jeg landet på komposisjon ved NMH, hvor jeg har studert bachelor og master, med et semester med ambisonics ved Lithuanian Academy of Music and Theatre i Litauen som krydder.
Hva inspirerer verkene dine?
Lyd og lytting er kjernen i mitt arbeide. Jeg inspireres sterkt av den omgivende verden, både elementene den består av (lyd- og videoopptak) og de tingene som skjer i den (tematikker). I de seneste årene har verkene mine tatt en politisk vending, da jeg opplever lyden som min stemme der jeg kan belyse aktuelle problematikker som f.eks. sex- og kroppspress, internettkultur, ensomhet, klimaforandringer og miljøkatastrofer.
Hvor og hvordan skriver du?
Jeg har et atelier i Lofoten hvor alt mitt utstyr står samlet – bl.a. en 8 kanals rigg og flere projektorer. Jeg setter stor pris på å ha et sted der jeg alltid kan dra og jobbe i flere dager og hvor jeg har alt jeg trenger til lyd, video, bygging og diverse tilgjengelig. Men da jeg reiser mere enn jeg er hjemme, er de fleste av verkene mine skapt på farten – på residensies, arbeidsopphold eller på reisene mellom A og B. Jeg har derfor prioritert lett og mobilt utstyr så jeg for det meste kan være forberedt på de forskjellige kreative prosessene jeg kan ende opp i.
Jeg arbeider også en del med ambisonics, som er en omsluttende 3D lydteknikk, og mine “Works for Listening, som alle er 5. ordens ambisonics verk, skapes og videreutvikles på steder som har fasiliteter for dette – hvilket ikke akkurat er i Nord-Norge. Verkene har til nå blitt skapt ved Notam i Oslo, MISC i Vilnius, EMS i Stockholm og senest ved CCRMA ved Stanford University i California. Arbeidet med ambisonics er veldig givende for meg, da jeg her opplever at jeg kan skape en type verk uten begrensninger – jeg bruker å kalle ambisonics for den elektroakustiske komponistens symfoniorkester – og ta tak i mitt materiale på en helt ny og mer gjennomgående måte. Jeg trives utrolig godt i et ambisonics-studie der jeg kan utforske hva som er mulig med den typen materiale jeg jobber med, og setter stor pris på de arbeidsoppholdene jeg har og skal på i forbindelse med dette arbeidet.
Hva er den første musikken du noen gang skrev?
Jeg har vært fascinert av lyd så lenge jeg kan huske, og har nedskrevne ting helt tilbake fra jeg lærte noter i 6-7 års alderen. Jeg begynte for alvor å komponere som 14-15 årig hvor jeg bl.a. hadde en strykekvartett som gjerne testet ut mine eksperimenter. Jeg begynte først med elektronisk lyd som 20-årig – som en verden som åpnet seg for meg i ekspressfart – og veldig passende het mitt første elektroakustiske verk “Awakening”.
Du er kjent for blant annet audiovisuelle verk, installasjoner og performance. Hvordan kan dette bidra til musikken?
Min praksis er dypt forankret i lytting. Rammene lyden presenteres alltid i mindre eller større grad vil farges av omgivelsene den presenteres i og derfor har det blitt naturlig for meg å også ville kontrollere eller skape de visuelle rammene lyden presenteres i. Kontekst er viktig for meg, og denne former både lyden og de eventuelle visuelle elementene jeg føler må være en del av verket. Jeg bruker å si at jeg er kontekstualist. Jeg utforsker hele tiden hva lyd og musikk kan uttrykke, og forsøker hele tiden å utfordre meg selv til konstant utvikling. Særlig video projeksjon, kropp og performative elementer noe som går igjen i verkene mine for tiden.
Under Ultima 2019 i september er du aktuell med «Desert Creatures II». Verket er en del av prosjektet ditt «Arctic Creatures». Fortell om det?
Dette er en verkserie som leker med tanken om at evolusjonen har gått sin gang og det har kommet en ny art på banen som lever av alt det vi ikke kan leve av. Det første verket i serien “Arctic Creatures” finner sted i Repparfjord hvor vesene har hørt om den kommende gruvedriften som skal gjenopptas (i mye større skala enn tidligere) og er i området på utkikk etter potensielle gyteplasser. Verket består av videomateriale av vesenene (kropp i hudfarget heldrakt med lange tarmlignende objekter fra der vi ville hatt øyne) og et mørkt og dystopisk lydmateriale. Verket ble fremført i av MolOt Ensemble i Oslo og St. Peterburg denne våren i en versjon for video og ensemble.
“Desert Creatures” er andet verk i serien og blir for video og ambisonics. Verket er filmet i ørkenen sør i California rundt Salton Sea hvor vesene har begynnt å bygge reir. Salton Sea ble skapt ved en feil av mennesker på start 1900-tallet. Innsjøen utviklet seg etterhvert til den ultimate amerikanske drømmen i form av en ferieby som tiltrakk seg investorer og flere besøkende enn Yosemite National Park – men drømmen brast og området er nå et av de mest helsefarlige stedene i USA, der bilvrak, ruiner og tomme gater med byer som aldri ble til står igjen. Uten annen tilførsel enn overskytende restvann og avfall fra omgivende landbruk er innsjøen døende med et saltinnhold dobbelt så høyt som stillehavet. Vannet er brunt og stinker råtne egg som følge av flere millioner døde fisk og annet organisk materiale. Stranden består av delvis pulveriserte fiskebein. Giftig støv fra bredden sprer seg til de omgivende bosettingene der mesteparten av befolkningen har alvorlige luftveisproblemer og hverken har råd og mulighet til å flytte bort.
Videomaterialet med vesene i Salton Sea (filmet i 49 grader og med intens lukt av råtne egg) er fantastisk og skummelt, og noe av det verste jeg har utsatt egen kropp for. Til dette videomaterialet vil jeg skape en elektrokustisk lydside – bl.a. basert på lyden av skritt på stranden av døde fiskebein. Verket blir presentert med lyd og video i en ambisonics sfære på Ultima festivalen i samarbeide med Ulysses nettverket – og støttet av Komponistfondet.
Du er opptatt av vår tids miljøutfordringer. Hva kan musikken bidra med?
På samme måte som samme setning på forskjellige språk vil ha samme betydning så vil den likevel kunne nå langt flere om den formidles på flere språk, så tror at det er viktig å belyse problemstillinger med så mange uttrykk som mulig – med ord, bilde, video, lyd, musikk etc.
Er det noe under Ultima du selv gleder deg til å oppleve?
Ultima er en spennende og bred festival hvor de største opplevelsene er en blanding av det jeg kjenner og har en forventning om at blir bra, og det jeg ikke kjenner og som jeg blir komplett overrasket over er bra. Så jeg vil prøve å få med meg så mye som mulig de dagene jeg er der. Jeg gleder meg likevel ekstra til konserten med kanadiske Arcitek Percussion som har med seg et spennende og variert program!
I 2019 har du også blitt nominert til TONOs EDVARD-pris. Hva betyr det for deg?
Det er ikke lett å være komponist, selv om vi har langt bedre forhold i Norge enn i de fleste andre land, og det er alltid utrolig fint å bli verdsatt for det arbeidet man gjør. Det er i Norge et spennende miljø for elektroakustisk komposisjon som jeg opplever kan komme i skyggen av den sterke tradisjonen for instrumental komposisjon som vi har og jeg setter derfor ekstra stor pris på at nettopp disse verkene har ført til en nominasjon til årets EDVARD pris.
Hva jobber du med nå? Hva bringer høsten?
Jeg har akkurat blitt ferdig på Festspillene i Nord-Norge med et ekstremt krevende installasjons- og performance prosjekt “Alle kvinner er dirty horer” som tar tak i sexpress, shaming og internettkultur, og sitter nå og redigerer dokumentasjonsmateriale fra dette. Utover videre arbeid med “Arctic Creatures” og “Desert Creatures”, arbeider jeg med et nytt verk basert på Telemarkskanalen som skal presenteres på Greenlight District festivalen i Skien til september. Jeg arbeider kontinuerlig videre mine “Works for Listening” som bl.a. skal presenteres i Kina til høsten, så det gleder jeg meg til. Men før alt dette skal jeg en måned i august til Finland for residency- og utstillingsprosjektet “Sea Views”.
Hva er karrierehøydepunktet så langt?
Det er vanskelig å velge et punkt, da jeg er så takknemlig for alle de spennende mulighetene jeg har fått men i og med at jeg hele min barndom hadde et universitets-crush på Stanford University og høylytt proklamerte til alle at jeg skulle studere marinbiologi der når jeg ble stor, var det ekstra stort for meg å bli invitert til CCRMA ved Stanford University for å fremført hele min “Works for Listening” serie i en 56.8 høyttaler sfære for noen uker siden.
Kan du dele din største musikkopplevelse – som lytter?
Det har ofte vært opplevelser der flere sanser har vært i arbeid – audiovisuelle eller performative produksjoner der lyden har vært i fokus. Eller når naturen gir alt i et intens haglutbrudd – det er nok den mest intense lytteopplevelsen jeg har opplevd.
Jeg er utrolig fascinert når en utøver, uansett sjanger, formår å røre folk i en grad utover det vanlige.