Den store fortellingen oppstår gjerne når Magnus Beite komponerer enkelt.
/ 11/04/2014 / kodeksFra TONO-Nytt, nr 2-2013
Den store fortellingen oppstår gjerne når Magnus Beite komponerer enkelt.
Tekst og foto: Kenneth Hætta
– Jeg drives nok av jakten på de magiske øyeblikkene. De kan dukke opp når jeg skriver – for det er jo det jeg vil gjøre – skrive musikk jeg selv liker. Eller når vi setter musikken sammen med bilder, lydeffekter og dialog, sier Magnus Beite – opphavsmannen til musikken i blant annet Knerten Gifter Seg, Arme Riddere og Blåfjell-filmene.
Glimtene kan også komme under opptak i studio, når femti musikere i London Metropolitan Orchestra gjør sitt ypperste og spiller på dyrebare instrumenter med innlevelse. Og i sluttmiksen eller i kinosalen, når verket hans sitter med bildene på lerretet, filmen forteller som den skal, og salen fylles.
– Plutselig er det noe som stemmer, noe som løfter seg og blir til noe mer, mer enn noe som passer sammen. Når flere fryser på ryggen, nakkehårene reiser seg, latteren runger, eller tårene triller, så har man lykkes, sier Beite entusastisk.
Nummer én på radio i USA
Vi sitter i Rainbow Studio, der han jobber så ofte han kan. Men musikeren satser ikke på magi alene.
– Noen ganger blir det mer en arbeidsseier, man får det til å funke. Det er det man drar med seg videre til neste film. Ønsket om å gjøre det bedre enn sist. Få strykerne til å låte enda litt fetere, få orkestreringen rikere eller å få enda merjuice i actionsekvensene. Film er et stort format, med mange fortellerstemmer, og man kunne lett ha justert, endret og tweaket seg langt inn i neste tiår om man ikke hadde hatt deadline.
Ved siden av filmkomponeringen jobber 39-åringen som låtskriver og produsent. I 2008 opplevde Beite å ligge øverst på Billboard Hot100 med Ne-Yos Closer, som var den mest spilte sangen på radio i USA. Låten skrev Beite sammen med Stargate, Bernt Rune Stray og artisten selv. Han har også skrevet låter for Mary J. Blige, Jessica Simpson og Kelly Rowland.
– Et av få fellestrekk mellom å lage filmmusikk og låtskriving er at man må lage noe som er tydelig. Noe som er foredlet på et vis, og strengt regissert. Jeg tror det var Hellstrøm som sa at det skulle være maks tre toppings på en pizza. Ikke for mange ting på en gang.
Fascinert av studiomusikere
– LA-miljøet med høyt produksjonsnivå og tilgang på de beste musikerne innenfor alle stilarter, har alltid fascinert meg. Der kan du i prinsippet spille inn popmusikk, klassisk, filmmusikk og jazz på samme studiosession. Musikerne er så erfarne, allsidige og profesjonelle, og konkurransen er så hard at de behersker alt. Jeg elsker den byen, sier han.
Etter endt musikklinje på Gjøvik og noen år som utøvende freelancer i Oslo, merket Beite at det var studio og film som fristet mest. University of Southern California ble blinket ut. Privattimer i komposisjon hos Henrik Hellstenius og gjestestudent-status hos Jon-Roar Bjørkvold på universitet og Olav Anton Thommessen på musikkhøgskolen kvesset knivene nok. Til kona Hildes forbløffelse kom han inn på studiet Scoring for Motion Pictures and Television.
Vel hjemme i Norge ventet kortfilm og reklamearbeid, før han i 2005 fikk sin spillefilm-debut med Izzat. Siden da har Beites fulltidsjobb vært filmkomponist, i tillegg til låtskriving for det internasjonale markedet når han har tid. Tidligere delte han studio i Oslo med Espen Lind og Amund Bjørklund.
– Filmmusikk er bestillingsverk. Der vet du at musikken blir brukt, nesten alt du lager blir utgitt. I pop-bransjen, som låtskriver, er det omvendt – det aller meste av det du lager blir aldri brukt. Men av og til smeller det. Det er et kick. Da kan man leve en god stund på én fulltreffer, både når det gjelder motivasjon og lønn.
– Filmkomponisten er en ensom mann, jeg tenker at det kan ligne på å være forfatter. Å kaste ball med andre låtskrivere i studio gir meg en drive, og blir mer og mer viktig for meg. Etter å ha levert et filmscore på 70 minutter er det befriende å jobbe med låter på tre og et halvt.
For mye på en gang
– Første gang man skal skrive til film er det fort gjort å gjøre for mye på en gang, skrive musikk som låter bra helt til du kommer i miksen, der dialogen skrus opp og lydeffektene skal komme igjennom. Mye av musikken som ligger under dialogen er mikset relativt lavt, og hvis den er for kompleks kan den fort virke uklar og rotete. Det kan igjen føre til at den mikses enda lavere.
– Til slutt blir det bare bakgrunnsstøy, og musikken ender kanskje med å blir tatt helt ut, eller å bli byttet ut. Det er viktig i denne jobben å fortelle rent, og fortelle én ting av gangen.
– Å lage musikk til en film tar den tiden du har. I snitt er det kanskje snakk om en tre måneders tid på en spillefilm, fra start til mål. Det er jobbing under press. Det koker fra klippen er låst til min deadline, sier Beite.
Med filmen ferdig klippet møter Beite regissøren og ser igjennom filmen i detalj. Her fokuseres det på ønskede fortellinger, hvor man ønsker musikk, og om regissøren har ønsker om å knytte musikalske temaer til noen bestemte personer, steder eller hendelser. Etter regissørens godkjenning av den komponerte musikken i form av demoinnspillinger, venter orkestrering og stemmeskriving. Som regel med symfoniorkester, av og til bare strykere, og en sjelden gang mindre besetninger eller bare et par solister.
Men han har allerede arbeidet med filmen over en tid.
Idé-sky
Tidlig i en filmjobb får Beite ofte se noen enkeltscener eller en grov klipp som en slags igangsetter.
– Jeg får ofte ganske umiddelbart en slags idé-sky, en forestilling i hodet av hvordan musikken til akkurat denne filmen skal låte. Jeg er opptatt av at hvert prosjekt skal ha sin smak, sitt konsept, en egen klang. Jeg lager meg deretter en palett av lyder og liste over hvilke live-elementer jeg trenger for å komme fram til målet. I denne fasen begynner ting å surre i hodet mens filmen fortsatt er på klippebordet, og uten at jeg begynner å jobbe scene for scene. Kanskje gjør jeg noen enkle opptak som er mer atmosfæriske og stemningssettende, enn tematiske. Temaene kommer ofte i neste fase. Det hender av og til at jeg lager noen retningsgivende temaer eller musikkstrekk, basert på minnet mitt av førsteinntrykkene jeg fikk da jeg så det første materialet fra filmen.
For ham er førsteinntrykket viktig å bruke til noe.
– Jeg liker aldri å se ting for mange ganger, da føler jeg at jeg blir sløvere og mister noe av det kreative overskuddet.
Lillehammer framfor LA
Jerry Goldsmith, John Williams, Thomas Newman og James Newton Howard er filmkomponister Beite gjerne trekker fram. Han tror at nivået er på vei opp hjemme på berget, både hva gjelder filmer og filmmusikk.
– På få år har Norge blitt satt på det internasjonale kartet. Det er ikke mange år siden vi satt i studio og lurte på hvordan svenskene klarte å være en del av den internasjonale bransjen. Nå er Norge der også, og det er en motivasjon for oss som jobber med dette.
Utvilsomt vil det bli skapt både korte og lange komposisjoner i åsen på Lillehammer de neste årene. Hit har Beite flyttet sammen med ektefellen og tre barn. Øverst i lia bygger Beite det han kaller et fem stjerners musikkstudio.
– En kollega av meg som var med opp på tomta i forrige slo fast at dette ble Norges beste studio. Det vet jeg ikke, men beliggenheten er i hvert fall fantastisk, i stille omgivelser, med panoramautsikt. Siden jeg har valgt en så grisgrendt beliggenhet, fant jeg ut at jeg måtte kompensere ved å kunne tilby folk fine gjesterom og et komplett og moderne studio, og det ser ut til å bli enda bedre enn jeg forestilte meg.
Arkitektene Jensen & Skodvin har i samarbeid med Munro Acoustics i London tegnet Beites hjertebarn, som får ett større liverom, og fire separate, flytende innspillingsrom.
– Verden har blitt liten. Du kan nå sitte på landet og sende musikk til hvor som helst i verden, uten at folk er opptatt av hvor den er laget.
Izzat
«Knerten gifter seg»
«Blåfjell 2 – Jakten på det magiske horn»
«Julenatt i Blåfjell»
Artikkelen er hentet fra TONO-Nytt nr.2-2013, utgitt i uke 50/2013.