Camilla Granlien vet godt hvorfor hun er så glad i folkemusikk.
/ 08/03/2019 / Willy MartinsenNavn: Camilla Granlien
Alder: 44
Aktuell med: Ny plate spilt inn i januar, slippes høsten 2019. Den kulturelle skolesekken-turne i Gjøvik-distriktet sammen med felespiller Mari Skeie Ljones og konserten Spring du fela.
TONO-medlem siden: 2007
Alle foto: Fotografene BeckBack
– Når fant du folkemusikken? Eller var den den som fant deg?
– Jeg tror vi fant hverandre. Folkemusikken og spesielt vokalstoffet med ballader, bånsuller og nydelige kjærlighetsviser rørte meg veldig. Folkemusikken har nok vært der helt fra barndommen, men jeg tror jeg fikk et bevisst forhold til den først på videregående skole.
– Hva er det med folkemusikk du er så glad i?
– Det er noe med det uforutsigbare i folkesangen og folkemusikken. Både melodiene og tonaliteten. Du tror melodien skal gå ett sted – og så drar den av gårde i en helt annen retning. Den følger ikke lover og regler for oppbygging av en sang. Det kan være skeivt, rart, sårt og fint. Og det liker jeg godt. Også er det tekstene. De er et kapittel for seg. Det er de sprøeste, rareste historier, både fantasi og sanne. Jeg har undret meg mange ganger over hvorfor ikke flere henter inspirasjon i denne verdenen. Det er så mye rart å ta av! I tillegg er det moro og en utfordring å få gamle tekster til å være aktuelle også i dag. For meg er disse historien evigvarende og universelle. De handler om deg og meg, selv om de bruker titler som riddere og jomfruer.
– Hva er din musikalske bakgrunn?
– Jeg begynte med rockeband i 6. klasse, og ønsket meg elbass til konfirmasjonen, og fikk det. Først gikk det mye i band som Bon Jovi, Guns’n’Roses og Mötley Crue. Vi fant noter og besifring på biblioteket, og prøvde etter beste evne å få det til å ligne på våre helter. Så ble det musikklinje på Stange videregående skole, og etter hvert fikk jeg lyst til spille kontrabass, jazz og folkemusikk, og gjerne i kombinasjon. I disse årene kom Arild Andersen og Kirsten Bråthen Berg med bestillingsverket og plata Sagn, som gjorde enormt inntrykk. Samtidig lærte vi om Grieg og folkemusikk på skolen, og timen hvor vi fikk høre lyden av Gjendine Slålien som synger Gjendines bådnlåt på et skurrete, gammelt opptak husker jeg fortsatt.
Så gikk turen videre til musikklinjen på Voss Folkehøgskole, fordi jeg hadde hørt rykter om at det var mulig å få med seg mer folkemusikk der. Vi var på kurs på Ole Bull akademiet, møtte Hans W. Brimi og Knut Reiersrud, og jeg var stor fan av begge. På et øvingsrom på skolen fant jeg en kontrabass, og endelig fant jeg den lyden jeg lette etter! Dette året prøvde jeg meg også litt som solosanger, som var forferdelig skummelt. Etter Voss var vi flere som dro videre til Rauland, Universitet i Sørøst-Norge og folkemusikkstudiet der. Der fikk jeg beskjed om at kontrabass ikke var et tradisjonelt folkemusikkinstrument, så jeg måtte finne på noe annet, pg da ble det stemmen. Jeg hadde hørt mye på Kirsten Bråten Berg, Agnes Buen Garnås og Sondre Bratland. Og plutselig satt jeg der med Sondre som sanglærer! Han pekte ut riktig retning for meg, som var Per Åsmundstad i Ringebu. Per hadde masse arkivopptak av sin far, Kristian P. Åsmundstad, en av de største vokalkildene i Gudbrandsdalen. Og jeg fikk låne kassetter med opptak av Kristian som sang, og satte i gang å øve. Vise etter vise limte seg fast i hodet. Så ble det pedagogikk på Notodden før jeg dykka enda dypere ned i folkemusikken med Kvedarskulen på Ole Bull akademiet (nå bachelor i folkemusikk), hvor jeg fikk Jarnfrid Kjøk som sanglærer, og som jeg har lært masse av. Etter dette tok jeg en master i tradisjonskunst på Rauland, Universitetet i Sørøst-Norge hvor jeg jobbet spesielt med formidling av vokal folkemusikk. Nå har jeg jobbet som frilans folkesanger, låtskriver og kulturarbeider i circa 14 år.
– Hva het den første musikken du noen gang skrev, og hva handler den/det om?
– Det er nok ikke den første låta jeg skrev, men det er den jeg kan huske i dag og det må være Døde blomar som ble skrevet til plata mi Jarnnetter (ta:lik records) som kom ut i 2007. Teksten er av dikteren Tor Jonsson.
– Hvordan oppstår musikken din?
– Jeg starter veldig ofte med en tekst. Jeg har jobbet mye med å tonesette diktere og syns melodiene kommer ganske fort når jeg har lest teksten noen ganger. I folkesangen synger vi på dialekt, og rytmen i sangen er sterkt knyttet opp til rytmen i dialekten. Kanskje det er derfor jeg er så avhengig av tekst for å finne melodiene? Noen ganger kommer det melodier mens jeg holder på med andre ting. Jeg tenker strofer og linjer i melodiene. Jeg hører ikke nødvendigvis akkorder og arrangement. Jeg lager sanger som må kunne synges helt alene og i arrangement sammen med andre. Akkurat som folkevisene.
Lik og følg Camilla Granlien på Facebook ved å klikke her.
– Hva jobber du med nå? Hva bringer 2019 for deg?
– Nå er jeg på skoleturné med felespiller Mari Skeie Ljones. Her presenterer vi nye låter og nye tekster til gamle historier. I januar spilte jeg inn plate i Reelbeat studio på Lillehammer med folkeviser hentet fra arkivet på Glomdalsmuseet, og som skrevet ned av blant andre Ludvig M. Lindeman rundt 1860. Andreas Utnem er med på flygel, Helge Norbakken på perkusjon og Jo Skaansar på kontrabass. Det blir så fint! Plata slippes høsten 2019, og jeg håper å få spilt mange konserter med dette bandet.
Jeg er også med i ei gruppe som kaller seg MjøsFolk sammen med folkesangerne Solbjørg Tveiten, Margrete Nordmoen, Annar By og gitarist Frode Berntzen. Vi slipper en singel veldig snart med tittelen Vårvise, som har en tekst skrevet av Edvard Storm i Vågå på 1770-tallet med en tradisjonell melodi jeg har etter Kristian P. Åsmundstad. MjøsFolk planlegger flere konserter utover året og juleturné på slutten av året. Og så Festkonsert 2020 i sammenheng med sammenslåingen av Hedmark og Oppland fylker. I juni blir det plateinnspilling med Spring du fela, jeg skriver på et musikkteater med tittelen Jørgine og Gjendine. I tillegg er det mange store og små prosjekter utover året. Det er mye å glede seg til!
– Hva er det musikalske karrierehøydepunktet så langt?
-Det var et vanskelig spørsmål, men jeg tror svaret må bli de gangen jeg kjenner at jeg når fram til folk og at musikken min rører og betyr noe for andre. Det å få spille med andre musikere og kjenne at musikken vi lager sammen løfter seg er også et høydepunkt. Når jeg kjenner at jeg bare er i musikken, det er fantastisk. I tillegg må jeg nevne det å få ta sangtimer med gode sangere og forbilder er stort. Nå sist med den iranske sangeren Mahsa Vahdat. Å lære av henne er en drøm som blir virkelig!
– Hva er din største musikkopplevelse?
– Igjen, et vanskelig spørsmål, men det å sitte tett på og høre på en god felespiller seint en kappleikskveld, eller å høre en folkesanger formidle ei vise godt slik at jeg lever meg inn i historien og melodien gir meg frysninger – det gjør meg lykkelig.
– Er det noe vi burde ha spurt deg om?
– Ja.
– Og hva er svaret på det spørsmålet?
– Svaret er: Fordi det er så mye fin folkemusikk der ute som bare venter på å bli lytta til!