I en alder av 40 sa Erik Lukashaugen opp den trygge finansjobben for å satse på musikk. Å gi drømmen en sjanse er det skumleste og smarteste han har gjort. – Det er mer stas med nytrykt vinyl på platespilleren enn nylagte fliser på hytta.
/ 25/10/2019 / Kristian DugstadNavn: Erik Lukashaugen
Aktuell med: Singelen «Hugget i stein»
TONO-medlem siden: Tidlig 2000-tall
Hvem er Erik Lukashaugen?
Fulltids viseartist og låtskriver fra Elverum.
Fortell om din musikalske bakgrunn?
Jeg kjøpte meg en brukt el-gitar for fem hundre kroner da jeg var 15 år. Den hadde de fire tykkeste strengene, var stjerneformet og hadde glitrende metallic lakk. Perfekt for en som ville spille heavy rock. Det viste seg at de fleste låtene jeg ville spille var umulig å lære seg så jeg startet raskt å skrive egne sanger som var mer tilpasset eget ferdighetsnivå. Slik har det i grunnen fortsatt.
Selv om du har komponert siden ungdommen, var det først i voksen alder at du satset på en musikkarriere?
Det var aldri i mine tanker å satse på musikken selv om jeg alltid har likt å skrive sanger. I veldig mange år var et partycoverband det eneste musikkprosjektet jeg hadde, men jeg ble etter hvert veldig lei av å imitere andre artister og startet i stedet å skrive egne låter sammen med en kompis, mest for gøy. Det gikk i Americana med engelske tekster og jeg ble mer og mer hekta på låtskriving, men det var noe med sjangeren og språket som føltes fremmed for meg. Så leste jeg mitt første Hans Børli-dikt i 2011 og det forandra alt. Det usminka og presise språket traff meg som et økseslag og jeg endte opp med å sette musikk til ca 20 av hans dikt over noen få uker. Plutselig hadde jeg gått over til å skrive viser med inspirasjon fra folkemusikken, to sjangere jeg hadde svært liten kjennskap til fra før. Likevel kjente jeg raskt at jeg hadde funnet min egen stemme.
Jeg bestemte meg for å produsere et album og tenkte at jeg fikk gjøre lanseringen så ordentlig som mulig, men klarte ikke få til noen dialog med de etablerte plateselskapene. Da var det bare å begynne å lese seg opp på musikkbransjen og etablere eget plateselskap.
I 2013 slapp du debutalbumet ditt «Av en sliters memoarer» og i 2014 sluttet du i jobben din i finansnæringen for å satse på musikk. Fortell om denne reisen?
Mottagelsen av albumet overrumplet meg totalt. Tror jeg fikk nærmere 30 omtaler og det var bare ros å få. Forespørsler om konserter begynte å komme fra alle retninger, men som nybakt tobarnsfar med en krevende mellomlederjobb var begeret allerede fullt. Til slutt ga kroppen meg en advarsel og jeg skjønte at jeg måtte velge bort noe. Jeg resonnerte meg fram til at det skumleste jeg kunne gjøre var å ikke gi drømmen en sjanse og bestemte meg for å satse 100% på musikken og la det stå til. Ironisk nok tok jeg dette valget akkurat da jeg fylte 40 år.
Dette er nok et skritt mange drømmer om å tørre å ta. Hva vil du si til dem?
Jeg tror det er lurt å spørre seg sjøl hvor viktig denne drømmen egentlig er for deg. Er det slik at det hadde vært gøy å satse på kunsten, men at du ikke er villig til å utsette deg selv for den økonomiske risikoen og stresset det vil medføre, eller tenker du at den største risikoen du kan ta er å bare fortsette i det samme tralten som nå? Hvis man tør å sette disse tingene opp mot hverandre så er det lettere å argumentere overfor seg selv at det er mer stas med nytrykt vinyl på platespilleren enn nylagte fliser på hytta. Kanskje du kan få permisjon fra jobben i et år eller to? Jeg kjenner tre personer som har benyttet seg av et slikt tilbud, men ingen av dem er i dag tilbake i gamlejobben.
Hele to av dine album er tonesatte dikt av Hans Børli. Hva betyr hans lyrikk for deg og din låtskriving?
Børlis dikt fikk meg til å se kraften i det enkle og ærlige, det å skape kunst på egne premisser og være stolt av det. Det første albumet kom nærmest av seg sjøl, men etter at plata var ute hadde jeg fått nok av Børli og kjente ingen inspirasjon. Helt til diktene hans plutselig begynte å dukke opp på nattbordet og krøp videre opp i senga. Jeg oppdaget storheten i diktningen hans på en helt annen måte og skjønte at jeg hadde tatt for meg en veldig snever del av dikterskapet på det første albumet. Etter hvert satt jeg med en nokså lang liste med dikt jeg syntes var råfine og da var det ingen vei tilbake. «Vi eier skogene» er i mine ører veldig annerledes enn debutalbumet og en nødvendig avslutning på et livsendrende prosjekt.
Den 27. september slapp du singelen «Hugget i stein». Fortell om den?
Det er ei låt som tar utgangspunkt i hva grå hverdager kan gjøre med et forhold. Jeg fikk ideen til låta etter at sønnen min og jeg hadde latt oss fascinere av hvordan kontinentene på jorda har klart å drive så langt vekk fra hverandre til tross for en hastighet på noen cm i året. Jeg føler at låta musikalsk er et forsiktig skritt ut av villmarka og inn i bebygde strøk selv om jeg fortsatt hører suset fra skogen inni der.
Hva fikk deg til å begynne å skrive musikk?
I starten begynte jeg å skrive fordi de låtene jeg ønsket å lære meg var for vanskelige, men etter hvert kjente jeg at det var mye mer givende å lage egne melodier enn å kopiere eller tolke det andre hadde laget.
Hvor og hvordan skriver du? Hva inspirerer deg?
Jeg leier et kontor hvor jeg har instrumenter og opptaksutstyr stående. Jeg forsøker å bruke dette rommet kun til kreativ jobbing og gjør det jeg kan for å unngå avbrytelser. For meg ligger nøkkelen til suksess i sangtekstene, derfor starter jeg sjelden med musikken. Enten tar jeg utgangspunkt i et dikt eller en ferdig tekst som jeg liker, ellers setter jeg i gang å skrive et tekstutkast eller et synopsis til en tekst. Når jeg har fått ned nok på arket til at jeg synes det begynner å likne på noe starter jeg å leke med toner og forsøker å fange stemningen i teksten. Deretter går det gjerne mange runder hvor tekst og melodi veksler på å bestemme hvor låta skal ta veien. Jeg blir inspirert når hodet mitt har fått los på et tema jeg kan skrive om.
Visene dine henter elementer fra blant annet americana og nordisk folkemusikk. Hvordan tenker du på sjanger når du skriver?
Jeg liker veldig godt når musikken balanserer et sted mellom sjangere. Dersom en låt egentlig har et countrydrag over seg er det veldig lite fristende for meg å trekke inn en steelgitar fordi det fort gjør låta forutsigbar og kjedelig. Da prøver jeg isteden med ei nøkkelharpe. Å studere en stilart for å kunne mestre den etter alle kunstens regler er for meg urkjedelig, men jeg bruker en del tid på å prøve å finne mitt eget uttrykk. Et av få musikalske forbilder, Tom Roger Aadland, har kalt musikken min for «Skogblues». Det er en beskrivelse jeg liker godt.
Har du utstyr og verktøy som er uunnværlig i skriveprosessen?
Telefon til å synge inn på og noe å skrive på. Og gjerne en gitar eller et tråorgel.
Når kan vi vente oss ny musikk fra deg?
Fra tidlig i november er kalenderen min så å si tom så jeg tenkte nytte de neste månedene til å skrive ny musikk før jeg uunngåelig må begynne å booke jobber igjen for å kunne sikre litt smør på skiva. Om det ikke låser seg helt tipper jeg at det kommer en singel på vårparten og et nytt album i løpet av et års tid.
Hva er planene dine for høsten og vinteren?
Skrive musikk og booke 50-80 jobber for neste år.
Hva er karrierehøydepunktet ditt så langt?
Det var veldig stas å være på en to måneder lang kulturhusturné sammen med bandet i fjor høst og møte hovedsakelig fulle saler og smørblide publikummere. De to månedene etter turneen var en tilsvarende bunnotering.
Kan du dele en av dine største musikkopplevelser – som lytter?
Jeg var i Irland for noen år siden og gikk på en tilfeldig pub i en liten by jeg ikke husker navnet på. Det var en trubadur der som sang og spilte så fint at jeg til slutt måtte spørre bartenderen om det var en verdenskjent artist eller noe og om han hadde skrevet alle låtene sjøl, men fikk til svar at det bare var en venn som pleide å stikke innom en kveld i uka og klunke litt på irske trad-låter ”just for fun”. I etterkant innså jeg det var hans genuine spilleglede som traff meg aller mest.
