Årets vinnerverk i EDVARD-prisens kategorien samtid leder med tydelighet øret mot hvilke lydlige og musikalske idéer som skal spille seg ut. Komponisten har et usedvanlig godt grep om hvilke rammer disse idéene skal operere innenfor. Verket både etablerer seg og utvikles forsiktig i sin begynnelse med en uanstrengt letthet. Når denne musikken tar seg tid, […]
/ 12/12/2018 / kodeksÅrets vinnerverk i EDVARD-prisens kategorien samtid leder med tydelighet øret mot hvilke lydlige og musikalske idéer som skal spille seg ut. Komponisten har et usedvanlig godt grep om hvilke rammer disse idéene skal operere innenfor. Verket både etablerer seg og utvikles forsiktig i sin begynnelse med en uanstrengt letthet. Når denne musikken tar seg tid, så gjør den det med veltalende lydlig tålmodighet. De utvalgte virkemidlene opparbeider over tid en naturlig autoritet. Verkets egenart formes med stor sikkerhet. Mange gode verk nøyer seg med å skape en slik integritet, men i dette verket er dette en musikalsk situasjon som skal utvikles videre. Rammenes ytterkanter blir utforsket og musikken tar noen forbløffende vendinger. Noen sammenhenger eller innsikter er det bortimot umulig å se for seg eller oppdage selv, men de vil likevel begeistre når de blir forevist eller forklart. Uten at dette verkets identitet blir truet, henter komponisten frem denne typen sammenhenger og lar det oppstå noen nesten uforvarende forløsende øyeblikk. Når disse øyeblikkene også får forme verkets videre musikalske liv, løftes lytteopplevelsen til et nytt nivå. Jonas Skaarud har, for å si det med Hamsun ”… en smule evne til å skue innover, skue langt”. Dette verket skuer utvilsomt innover i sitt velvalgte univers av lydsammensetninger, men det når også fram til noe som er langt bortenfor.