Albumet «Joni was right I & II», i utgangspunktet bestående av to separate EP-er, er et modig pop-prosjekt med et smykkeskrin av låter i bakspeilet. Å utsette seg for en direkte sammenligning med tidligere mesterverk har ikke bare stor fallhøyde, det kan også fort bli et uoverkommelig hinder. Snubletrådene er mange, og veien ned i […]
/ 22/12/2017 / kodeksAlbumet «Joni was right I & II», i utgangspunktet bestående av to separate EP-er, er et modig pop-prosjekt med et smykkeskrin av låter i bakspeilet. Å utsette seg for en direkte sammenligning med tidligere mesterverk har ikke bare stor fallhøyde, det kan også fort bli et uoverkommelig hinder. Snubletrådene er mange, og veien ned i grøfta av halvgode kopier er farlig kort. Ikke så med Marit Larsen. Hun viser oss i stedet nye veier og nye utsyn i et velkjent og ikonisk musikalsk terreng. I «Joni was right I & II» briljerer Larsen som usedvanlig reflektert låtskriver med hardt tilstrebet egenart.
Larsen har en bunnsolid forståelse av hvilken musikalsk arv hun som komponist forvalter, og kan derfor ta avmålte og elegante grep. Eksempler er det sømløse og velplasserte taktskiftet i låta «Bluebelle Mountain» og de rytmisk forsinkede melodiforskyvningene i verset i låta «Shelby Avenue». Albumet er en sjeldent velbalansert miks av musikalsk referansetydelighet og en fintfølende tilbakeholdt egen identitet.
Dette albumet tør, og vil, gå mot strømmen av nuet og øyeblikkets fest. Larsen vektlegger livets modning, dets erkjennelser og kanskje viktigst: Fortsettelsen. Når låta «A stranger song» blir hengende i løse lufta, og når tekstfrasen «Broken hearts can keep on beating» stopper framdriften i låta «Winter never lasts forever», da er det videre vi skal – mot det vi ikke kjenner. Å utforske det fremmede som en kilde til utvikling er ikke populærmusikkens hovedspor, men det er her Larsen trer frem som en solid popkunstner. TONOs EDVARD-pris i kategorien Populærmusikk 2017 tildeles Marit Larsen for albumet «Joni was right I & II».
Foto: Sarah Winona Sortland