«Catchy refrenger» og «tekster folk kan kjenne seg igjen i» går igjen når vi spør noen av landets fremste og mest aktive låtskrivere innenfor dansebandsjangeren om hva som er viktig når de skriver låtene sine.
/ 21/11/2017 / Willy MartinsenTekst: Kai Lofthus, foto øverst: Arild Hansen
En platedirektør uttalte en gang til undertegnede at han gjerne skulle hatt omsetningen til enkelte danseband. A&R-kulturen i dette plateselskapet var dog litt for pop- og rockdrevet til at det noensinne ble noe av. I mellomtiden sopte selskaper som Tylden & Co., Busk Records og Bare Bra Musikk inn millionene som ingen større aktører ville dedikere ressurser til å tjene. Musikken har dessuten alltid falt langt utenfor spillelistene til en god del radiostasjoner med sine egne definisjoner av “hva folk ønsker å høre.”
Dansebandlåter fenger
Uansett hva slags forhold man har til dansebandlåter har låtskriverne unektelig knekt en kode når det gjelder låter som appellerer til folket. Det finnes utallige låter der den underliggende styrken ikke minst kommer til syne når de fremføres på bare piano eller gitar – eller i alternative versjoner.
Kristoffer Tømmerbakke, den ene halvparten av hiphopduoen Erik & Kriss, innså dette for en tid tilbake. Han kontaktet Ole Ivars´ låtskriver, bassist og vokalist William Kristoffersen for å spørre om velsignelse til å lage en coverversjon av «Jag trodde änglarna fanns», en stor hit siden 1999 for Ole Ivars og Kikki Danielsson. Den nye danceversjonen ble utgitt under artistnavnet Kamferdrops. I skrivende stund er den strømmet over 33,2 millioner ganger på Spotify og har 762 035 månedlige lyttere.
Artistutvikling fortsatt sentralt
Samtidig er dansebandene langt ifra avhengige av danceremikser for å holde det gående. Det er fortsatt imponerende høy aktivitet i feltet til tross for at konsertmarkedet er redusert. Carl Martin Kisen i LS Booking, som tidligere drev Mariann-etiketten for Warner Music, anslår at det er halvert i løpet av det seneste tiåret. Med dette bakteppet har Grammofons Øyvind Sauarlia, med base på Notodden, startet labelen Slager for å spinne videre på spellemanntradisjonen. Tylden & Co. er nå i Tom Hovdes eie, og drives av ham og hans familie på Sætre. Markedssjef Tonje Hovde sier at nedgangen i markedet nå er moderat og nesten har stabilisert seg. Begge selskapene opplever at det fortsatt er et marked for CDer, samtidig som gamle og nye fans også driver frem utviklingen på strømming. Ole Ivars´ “Kongen av campingplassen” fikk nylig digitalt platinatrofé.
Kisen i LS Booking er optimistisk på sjangerens vegne.
– Så lenge det er folk på bygda så vil det være et marked, men det vil nok endre seg i takt med tiden. Grunnformen for det vi driver med vil alltid være der. Salg av CD er fortsatt større enn nedlasting, men det er i full endring og streaming er på vei til å ta over da det også blir færre utsalgssteder for det fysiske CD-salget. Streamingbutikken har jo alle utgaver, og er åpen 24/7 så det blir bare større og viktigere for hver dag.
Øyvind Sauarlia i Grammofon gjør god business med artister som Contrazt, Anne Nørdsti, Steinar Engelbrektson og Picazzo. Han ser også positivt på fremtiden.
– Jeg startet en ny label innenfor Grammofon i fjor. «Slager» er en label som ønsker å ta vare på spellemanntradisjonen. Artister med spilleglede, og et ærlig og folkelig musikalsk utrykk. Markedet med typiske dansefester har nok blitt noe redusert de siste årene, men de beste orkestrene har fortsatt stabilt bra med jobber. Danseband er nok den sjangeren som fortsatt selger CD-er, selv om streaming tar mer og mer over. Contrazts nye album «Luksusliv», som ble sluppet i juni, har passert 3 500 fysiske eksemplarer. Det er meget bra uansett sjanger i dagens marked, samtidig som bandet også har hyggelige streamingtall. Contrazt er nok det dansebandet i Norge som spiller mest, med drøye 90 jobber i året.
Tonje Hovde legger til:
– Vi har jobbet aktivt med å få artister til å selge fysisk på sine konserter. Dette har gitt en god boost på salget. Streamingen har økt med 30 prosent hittil i år, og vi er godt fornøyd med denne trenden. Dansebandpublikummet er i ferd med å oppdage Spotify og andre digitale platformer.
Høye Spellemannforventninger
Musikkåret 2017 er snart over, og det er som vanlig stor spenning rundt hvem som er de fremste kandidatene til Spellemann-nominasjoner og trofé under utdelingen i Oslo Konserthus 25. februar. De vi har kontaktet tipper at de sterkeste er Anne Nørdsti, Contrazt, Hanne Mette Band, PK & Dansefolket, Mona-Jill Band og Bjørns Orkester. Ole Ivars er ikke med i racet i år siden de for tiden kun er singelaktuelle, men de er fortsatt høyst produktive.
William Kristoffersen fra Ole Ivars sier at endringer i distribusjonen gjør at det blir uforutsigbart å planlegge utgivelser og markedsarbeidet. Likevel er han fortsatt optimistisk, og lager fortsatt musikk på samme måte som tidligere. Han skriver i snitt 30 låter hvert år med tanke på en ny plate. De ga ut en ny single, “Tanajoiken”, i slutten av oktober, og vil fortsette å lage enkeltlåter for digitalmarkedet frem mot en mulig albumutgivelse via Tylden & Co. neste sommer.
Slik jobber William Kristoffersen og resten av Ole Ivars
Alle Ole Ivars-låter komponeres fortsatt av William på et Technics U90-orgel. Det skaffet han for over 30 år siden, og har fulgt med på hvert eneste flyttelass. Melodiene kommer først, med sterkt fokus på at de skal kunne danses til. Deretter skrives tekstene, som skal beskrive noe folk kan kjenne seg igjen i. Så spiller han inn demoer hjemme, kopierer dem opp til hvert av de øvrige bandmedlemmene, og sender dem med en oversikt over alle låtene der det krysses av hvem de liker best/dårligst. Moderne teknologi prøver de å holde seg langt unna.
– Når vi er i studio begynner vi helt fra scratch, forteller han. – Det er tre-fire mann i studio som lager grunnkompet. Når vi får det groovet som vi synes er greit spiller vi inn det kompet, og bygger opp videre derfra. Det er viktig å få alle trommene til å sitte, med groove og de rette breakene. At det er gjenkjennelig Ole Ivars er viktig. Låtene skal ha catchy refrenger, og platene må kunne danses til fra første til siste låt.
Sjangerne som Ole Ivars beveger seg innenfor inkluderer swing, folkemusikk, gammeldans, orgelmusikk, gammelrock, evergreens, country, tango, rumba, samba, cha cha cha og vals. Endel av rytmene kan være en blanding av swing og reinlender (swinglender).
– Country har påvirket meg veldig, sier han. – Alle store danseband har opp gjennom årene spilt inn coverversjoner av amerikanske countrylåter. Jeg har skrevet mange sanger som er nært beslektet med denne musikkformen. Det er bare det norske språket og norsk låtskriver som er forskjellen vil jeg si. Av mine countryinspirerte låter kan jeg nevne «Full fart i Orlando», «I Louises gate 7», «Gamleskolen», «Vi dro på cruise», «Alt var skylda mi», «Nå er det opp tel deg», «Sommergitaren» og mange andre.
Sjangerarvingene
Når vi spør Kristoffersen om hvilke andre låtskrivere han verdsetter nevner han Per Erik Gjedtjernet i Picazzo og Frank “Scott” Haugskott i Nordans. Vi tok en telefon til Haugskott for å høre litt om hvordan han jobber.
– Jeg skriver musikk for mange forskjellige sjangre; rock, country, danseband og så videre. Jeg tenker egentlig ikke forferdelig mye på det med dans. Jeg danser ikke selv, så for meg er det viktigst med tekst, melodi og et catchy refreng. Det skal være enkelt og lettfattelig. Jeg har prøvd på mange måter å lage låter hvor jeg skulle prøve å imponere med hvor flink jeg var til å lage vanskelige ting, men i denne sjangeren fungerer det ikke. Humor er viktig, og det å lage bilder med enkle uttrykk.
Alt starter med en låt
Det er en klisjé, men ikke mindre sant, at alt starter med en låt. For Ole Ivars del var det deres coverversjon av en amerikansk låt som satte fart i karrieren deres. Lasse Hovd gjorde en oversettelse av John Gummoes Rhythm of the Rain, Regnets rytme, som ble en kjempehit for dem i 1968. Den er også viktig for Haugskott.
– Det var en av de første låtene jeg øvde inn og spiller den faktisk live den dag i dag. Jeg har også spilt inn en egen versjon av den.
Det ryktes at Audun Tylden, under studier i San Francisco lenge før årene hans i PolyGram, Slagerfabrikken og Tylden & Co, fant et eksemplar av Ole Ivars-versjonen i et hippiekollektiv der. Han spilte den for beboerne i kollektivet og fikk kommentarer som “yeaahh maaan” og “wooow.”
– Det hadde kanskje ikke eksistert noe Ole Ivars uten den låta, og Audun sa at det kanskje ikke hadde eksistert noe Tylden & Co. uten Ole Ivars, avslutter Kristoffersen.