Roar Dons skulle rekke å bli over 60 før han albumdebuterte. I dag slippes den nye singelen «Unik», skrevet i samarbeid med EDVARD-prisvinner Ragnar Olsen – og med Anneli Drecker på kor.
/ 22/02/2019 / Willy MartinsenRoar Dons skulle rekke å bli over 60 før han albumdebuterte. I dag slippes den nye singelen «Unik», skrevet i samarbeid med EDVARD-prisvinner Ragnar Olsen – og med Anneli Drecker på kor.
Navn: Roar Dons
Alder: 64
Aktuell med: Singelslipp på «Unik» fredag 22.februar
TONO-medlem siden: 2017
Hva er din musikalske bakgrunn?
Jeg har alltid spilt og sunget, i hvert fall så lenge jeg kan huske, men noen formell musikkutdannelse har jeg ikke. Som liten stjal jeg min fars gitar, og snek meg ut til en garasje i nabolaget hvor de store guttene spilte i band. Og jeg tvang min storesøsters kjæreste til å lære meg å spille. Min første konsert var som 12-åring da jeg spilte «The Times They Are A-Changin’». Kjempestolt trakterte jeg både vokal, gitar og munnspill, men jeg hadde jo ingen anelse om hva jeg sang om. Avisutklippet fra den gang har jeg fortsatt!
Hva het den første låten du noen gang skrev, og hva handler den om?
«Nordens Paris». Den handler om byen Tromsø, naturen, kulturen og folkene der.
(Teksten fortsetter under bildet)
Hvordan jobber du i dag? Hvordan oppstår musikken din?
Jeg liker best å lage musikk i samarbeid med andre. Jeg har et veldig godt og nært samarbeid med Kjetil Holmstad-Solberg, som er låtskriver og vokalist i bandet Violet Road, og med dikteren og visekunstneren Ragnar Olsen. Kjetil og jeg sparrer på låter og innhold, og utvikler låter sammen. Ragnar har oversatt en del av Kjetil sine tekster til nordnorsk. I tillegg har jeg to produsenter i New York, Chris Cubeta og Gary Atturio i Studio G, som jeg blant annet har laget den nyeste singelen «Unik» sammen med.
Du har en litt annen historie enn de fleste andre nye artister publikum stifter bekjentskap med. Hvordan var din vei inn i musikken?
Jeg spilte mye da jeg var ung, og ble faktisk kåret til «Bymester i vokal for rockeband» som 13-åring i Tromsø i 1967, med selveste Pussycats som dommere. Det var stort! Da jeg ble litt eldre reiste jeg rundt som gatemusikant i Europa en sommer, og da jeg studerte i Berlin i tre år på 80-tallet spilte jeg aktivt på undergrunnsklubber der. På 90-tallet var jeg en del av vokalkvartetten «Plagiacci», og gjorde mange live- og tv-jobber. Men hverdagen og familieliv tok overhånd, og tanken på at man må jo ha en «ordentlig jobb» gjorde at jeg utdannet meg til fysioterapeut/manuell terapeut, og senere også gjorde karriere innenfor eiendomsbransjen og byutvikling. Men musikken var jo alltid der…
Så, da jeg fylte 60 utfordret min kone meg på at jeg måtte ta løs igjen. Hun arrangerte en utsolgt konsert – «Roar Dons og Venner» – på Bastard Bar i Tromsø. Jeg var aldri i tvil, og har ikke sett meg tilbake siden. På konserten stilte blant annet Steinar Albrigtsen, som jeg spilte en del med på 80-tallet, opp. Min «utvekslingsbror» fra USA, John Wright, som jeg «turnerte» Europa med i gamle dager var også der. Konserten ble også gitt ut som live-album.
Etter det har ballen rullet fort. Jeg var klar til å spille inn egen musikk, og i februar 2017 spilte jeg inn mitt første album «Natta er over» i Kysten studio i Tromsø. Våren 2017 turnerte vi i Nord-Norge med albumet, og gjorde også en spillejobb på The Thief i Oslo.
Våren 2018 tilbragte min kone og jeg fem måneder i New York hvor jeg ble kjent med produsentene Chris Cubeta og Gary Atturio i Studio G i Brooklyn. I utgangspunktet var tanken å spille inn 1-2 låter i Studio G, men vi endte opp med 11 låter, og i november 2018 var de to produsentene på besøk i Tromsø hvor vi la på de siste vokalsporene i Kysten studio.
Hva slags låt er den nye singelen?
Melodien er skrevet i New York sammen med produsentene Chris Cubeta og Gary Atturio. Teksten har jeg skrevet i samarbeid med Ragnar Olsen her i Tromsø. Dette har vært en lang prosess, og sangen er veldig spesiell for meg. Jeg hadde en spesiell person i tankene da jeg skrev den, men sangen er universell og gjelder oss alle. Det er rett og slett en kjærlighetssang til seg selv. Vi har alle utfordringer på ulike plan, fysisk eller psykisk, men man må elske seg selv for å finne veien ut av utfordringene. Så enkelt og samtidig så vanskelig! Selv om alle vet at «du er god nok som du er» er det likevel vanskelig å forstå det for den det gjelder. Og at Anneli Drecker synger «backing vocals» og Paul Simons saksofonist, Andy Snitzer, spiller saksofonsoloen på låta er jeg veldig stolt av.
(Teksten fortsetter under bildet)
Hva bringer 2019 for deg?
Nå jobber jeg med nytt album som kommer høsten 2019. Alle låtene er spilt inn i New York og i Tromsø, og så langt har vi sluppet to singler fra albumet. Forhåpentligvis blir det turné også, enten til høsten eller neste vår.
Hva er det musikalske karrierehøydepunktet så langt?
Å få spille inn egen musikk i studio i Brooklyn var en helt fantastisk følelse. Men også å stå på scenen og turnere her i Norge har vært et høydepunkt for meg. Det er helt fantastisk å få lov til å spille egne sanger for publikum.
Har du et instrument eller annet utstyr som er uunnværlig i skriveprosessen?
Gitaren er alltid ved min side, men jeg bruker piano også flittig i prosessen.
Hva gjør du når du ikke lager musikk?
Koser meg i Tromsø eller på reise, og som oftest er gitaren også med. Jeg liker å stå på ski, være aktiv, høre på musikk og nyte god mat og vin. Jeg er nok det man kan kalle en livsnyter!
Hva er den største musikkopplevelsen din?
Litt på siden; da jeg fridde til min kone på James Taylor konsert i Berlin i 2012 (med Steve Gadd på trommer)!
Er det noe vi burde ha spurt deg om?
Hva gjør du til neste år?
Og hva er svaret på det spørsmålet?
Er på turné med mitt nye album!
Hør Unik her: