Ola Kvernberg, Marthe Wang, Ivan Ave, Jonas Skaarud – og Sigrid Raabe og Martin Sjølie er årets vinnere av komponistprisen EDVARD-prisen, som årlig deles ut av TONO. Det er i år 20 år siden prisen ble delt ut første gang, og vinnerne er dermed de første til å motta et nytt trofe og diplom utformet av Magne Furuholmen.
/ 28/11/2018 / Willy MartinsenFoto øverst: Her er EDVARD-vinnerne (f.v.) Ola Kvernberg, Marthe Wang, Ivan Ave og Jonas Skaarud. (Sigrid Solbakk Raabe og Martin Sjølie som vant kategorien Populær var ikke til stede under utdelingen). Foto: Kristian Qvam Karlsvik Dugstad/TONO.
EDVARD-prisene ble delt ut tirsdag kveld på en jubileumsfest for TONOs ansatte og samarbeidspartnere på Røverstaden i Oslo i anledning TONOs 90-årsjubileum. Hver av vinnerne mottok kr 50 000,- samt diplom og trofé utformet av Magne Furuholmen. Trofeet og diplomet er nytt av året, og er bestilt fra kunstneren i anledning EDVARD-prisens 20-årsjubileum.
– EDVARD-prisen tildeles opphavere som har skapt musikkverk og tekster til musikk av høy kunstnerisk kvalitet som har vært urfremført det foregående året. Det er en svært kompetent fagjury bestående av komponister og tekstforfattere, som har lyttet til mye musikk og diskutert seg frem til hva de mener er den kanskje aller mest velskrevne musikken fra fjoråret, sier kommunikasjonssjef i TONO, Willy Martinsen.
Juryen har i 2018 bestått av opphaverne Arvid Wam Solvang (juryleder), Hilde Wahl, Klaus Sandvik, Therese Birkelund Ulvo, Rita Engedalen, Ole Børud og musikkforleggerne Stine Lieng og Jan Stefan Bengtsson.
– Årsaken til at TONO etablerte EDVARD-prisen for tjue år siden var øke oppmerksomheten rundt norske komponister og tekstforfattere, og verdien av det arbeidet denne yrkesgruppen gjør. Prisen hjelper også med å øke nordmenns forståelse for, og kjennskap til, nyskrevet norsk musikk, forteller Willy Martinsen.
Med de fem prisene som nå er delt ut har det gjennom de 20 årene blitt delt ut i alt 99 EDVARD-priser.
Som nevnt over tildeles EDVARD-prisen opphavere som har utmerket seg med å skape musikkverk og tekster til musikk av høy kunstnerisk kvalitet, og som har vært urfremført det foregående år. Det skrives mye ny musikk i Norge, og TONO vil i 2018 avregne penger for urfremføring på 11 939 unike verk. Av disse ble 2 289 urfremført på radio, 319 på TV, 9270 på konsert og 61 på kino.
Ola Kvernberg er mye mer enn en felespiller, selv om det store publikum kanskje først og fremst forbinder ham med det. Men Kvernberg er minst like mye en fremragende komponist. Han har skrevet musikk til både egne soloutgivelser og til filmproduksjoner, og han kan også vise til både Spellemannpriser og Amandaprisen for sine komposisjoner.
Soloalbumet Steamdome, som kom ut helt på slutten av 2017, er et imponerende verk. Det oser av energi og kompositorisk kunnskap. Det pulserer, puster, raser og jubler. Det er rytmisk, voldsomt, dynamisk, åpent og ekstatisk. Det er store krefter i bevegelse, som om hele livet, hele verden, var presset inn i ni komposisjoner. Musikklandskapet er grenseløst! Vi møter jazz, klassisk musikk, funk og folkemusikk – alt smeltet sammen i én stor og naturlig helhet. Det er en bragd. Og hva med tekstene? Her er ingen tekster, og de trengs ikke. Ikke på ett punkt i komposisjonen tar man seg i å savne det. Komponisten snakker tydelig nok gjennom det musikalske.
Ola Kvernberg er en modig komponist. Vi finner ingen enkle løsninger. Kun vakker, flott, livsbejagende og velkomponert musikk.
Eivind Øygarden, bedre kjent som Ivan Ave, har blitt et anerkjent navn blant norske hip hop-kjennere, selv om han albumdebuterte under eget navn så nylig som i 2016. Med hans 2017-album Every Eye beviser han igjen at han er stilsikker og stødig. Her kombinerer han amerikansk vestkyst-harmonikk og smooth jazz på den ene siden med tydelig hip hop-attityde på den andre, og det med stor eleganse. Produksjonen låner rikelig fra 1970- og 80-tallets lydestetikk, med «vintage» elpianoer, synther og trommemaskiner. I nettopp det hører vi et statement, som juryen støtter helhjertet: Eivind lager tidløs hip hop – med lang holdbarhetsdato. Instrumenteringen er sparsommelig og åpen, uten elementer som krangler med hverandre. Totalt sett låter det solid og helhetlig. Dette er ikke bare en samling enkeltlåter, de er et samlet verk.
Tekstmessig hører vi en poet som har laget et tekstunivers som er hans eget. Han har valgt seg engelsk. Det er dristig for en nordmann, da selv gode engelskkunnskaper ofte ikke er godt nok for å lage troverdige tekster med utgangspunkt i amerikansk gatespråk. Vi mener han klarer det med glans. Hans vokale fremføring har stor autoritet, det er selvsikkert og kledelig tilbakelent. Ivan Ave markerer seg i et hip hop-marked med stor konkurranse. Every Eye er bunnsolid. Vi føler oss trygge på at publikum kan forvente ytterligere storhet fra Eivind Øygarden i fremtiden.
«Til deg som ikke håper mer/Du som trenger et lysglimt og trenger det nå», synger Marthe Wang på albumet Ut og se noe annet, utgitt i 2017. Disse linjene virker å oppsummere drivkraften bak Marthe Wangs skapende musikalske virke. Hun er en strålende eksponent for moderne norsk visepopkunst. Albumet oser av kvalitet, men det er ikke først og fremst «flinkt». Det er først og fremst varmt og personlig. Vi møter her en poet som evner å beskrive følelser og opplevelser vi alle kjenner oss igjen i. Tekstene virker å være skrevet rett ut av Marthes hjerte. Om de er selvopplevde eller ikke er ikke så viktig. Tekstene beskriver universelle følelser så jordnært, presist, godt og vakkert at uansett de treffer hjertet slikt at det gjør både godt og litt vondt. Vi føler oss sett, forstått, trøstet og oppmuntret.
Arrangementene og musiseringen er varm, ektefølt, leken og sofistikert. Tekstene forlenges, forsterkes og løfter frem fortolkningsdyp som svakere arrangementer ikke ville ha klart å formidle. Og som du synger, Marthe! Du er en teknisk dyktig sanger, men først og fremst er du en formidler som evner å få frem dybden i det du med stor kompositorisk tyngde har skrevet av musikk og tekst.
Årets vinnerverk i EDVARD-prisens kategorien samtid leder med tydelighet øret mot hvilke lydlige og musikalske idéer som skal spille seg ut. Komponisten har et usedvanlig godt grep om hvilke rammer disse idéene skal operere innenfor. Verket både etablerer seg og utvikles forsiktig i sin begynnelse med en uanstrengt letthet. Når denne musikken tar seg tid, så gjør den det med veltalende lydlig tålmodighet. De utvalgte virkemidlene opparbeider over tid en naturlig autoritet. Verkets egenart formes med stor sikkerhet. Mange gode verk nøyer seg med å skape en slik integritet, men i dette verket er dette en musikalsk situasjon som skal utvikles videre. Rammenes ytterkanter blir utforsket og musikken tar noen forbløffende vendinger. Noen sammenhenger eller innsikter er det bortimot umulig å se for seg eller oppdage selv, men de vil likevel begeistre når de blir forevist eller forklart. Uten at dette verkets identitet blir truet, henter komponisten frem denne typen sammenhenger og lar det oppstå noen nesten uforvarende forløsende øyeblikk. Når disse øyeblikkene også får forme verkets videre musikalske liv, løftes lytteopplevelsen til et nytt nivå. Jonas Skaarud har, for å si det med Hamsun ”… en smule evne til å skue innover, skue langt”. Dette verket skuer utvilsomt innover i sitt velvalgte univers av lydsammensetninger, men det når også fram til noe som er langt bortenfor.
“I throw myself from heights that used to scare me”, synger Sigrid Solbakk Raabe i “Don’t Kill My Vibe”, som hun har skrevet sammen med Martin Sjølie. Denne grunnleggende, nyvunne selvtilliten og en opplevelse av egen modning og livsviktig identitet utgjør kjernen i verket. Fortellerstemmen lar seg ikke lenger begrense av sine omgivelser. Det er et sterkt og personlig rop i «jeg»-form som trekker lytteren inn, og som vi tror finner dyp klangbunn kanskje særlig hos unge lyttere. Her møter de en stemme som gjenspeiler deres eget behov for å gjøre egne erfaringer og å få lov til å lete etter, finne fram til, og å forsvare det å være seg selv.
Både det melodiske, arrangementet og produksjonen tar tekstens kjerne inn i sin oppbygning. Det sparsommelige og ventende i versene kombineres med eksploderende og nesten hensynsløse refrenger. Her skal grensene sprenges, det selvstendige brytes fri! Og det er ingen tvil om at Raabe behersker det moderne popformatet til fulle når låtas tematikk skal gis full kraft. Leiet heves, den harmoniske aktiviteten øker, rytmiske elementer settes for alvor i spill og refrengets todelte struktur sys usedvanlig elegant sammen til en insisterende og ustoppelig helhet. En stor del av disse elementene er dessuten ikke uløselig knyttet til en storslått studio-produksjon. Denne låta beholder helt uanstrengt sin integritet og relevans i en dempet akustisk ramme. ”Don’t Kill My Vibe” er et rett og slett et eksempel på hvor fantastisk en poplåt kan være.
Sigrid Solbakk Raabe og Martin Sjølie hadde ikke anledning til å motta prisen i egen person, men Sigrid har sendt en videohilsen.
Om TONO:
TONO er et non-profit samvirkeforetak, stiftet i 1928, som eies og styres av sine medlemmer: Komponister, låtskrivere, tekstforfattere og musikkforlag. TONO forvalter fremføringsrettigheter for musikkverk i Norge og innkasserer vederlag for offentlig fremføring av dem. TONO representerer i dag ca. 32 000 norske komponister, tekstforfattere og musikkforlag. Gjennom gjensidige representasjonsavtaler med tilsvarende selskaper i andre land forvalter TONO rettighetene til mer enn 2,5 millioner opphavere i det norske territoriet. Som non-profit foretak overføres TONOs resultat videre til rettighetshaverne i fremførte verker. TONO legger dermed til rette for bruk av musikk i samfunnet, samtidig som opphaverne gis et grunnlag for å kunne skape stadig nye musikkverk. For mer informasjon, besøk www.tono.no.
For mer informasjon:
Willy Martinsen, kommunikasjonssjef i TONO, willy.martinsen@tono.no, mob. 909 65 254