Norsk musikkliv er mer pulserende enn noen gang. – Veien har vært lang, men resultatet er en musikkbransje vi kan være stolte av, sier Audun Molde.
/ 18/05/2018 / Willy MartinsenFra et musikalsk lilleputtland til en mangfoldig musikknasjon. Norsk musikkhistorie gjennom 90 år strekker seg fra klassiske komponister og revyviser i før- og mellomkrigstiden via pop og rock på 60-tallet, 70-tallets jazzscene, 90-tallets elektronika og helt frem til i dag. Med stadig større egenart, selvtillit og kvalitet.
– Norsk musikk har vokst som et tre. Fra en liten stamme til i dag hvor vi har mange blomstrende grener som strekker seg i alle retninger. I dag har norsk musikkliv et mangfold, en rikdom og et nivå innenfor alle sjangre som komponister, musikere og bransjen kan være stolte av, sier musikkviter Audun Molde, som selv har vært TONO-medlem i 34 år.
Han er førstelektor og ansvarlig for populærmusikkstudiet ved Westerdals Oslo ACT, i tillegg til å være førstelektor II ved programmet Creative Studies Management på Handelshøyskolen BI. Molde er forfatter av en rekke fagbøker om musikk, og er aktuell med boken POP: En historie.
Molde forteller at TONOs fødsel i 1928 skjedde ved starten av en spennende brytningstid for musikklivet.
– Når TONO blir grunnlagt, er radio fortsatt nytt, lydfilmen har akkurat slått gjennom med The Jazz Singer, plateindustrien blir elektrifisert og sangere begynner å bruke mikrofon. Samtidig er verdens musikkbransje på vei inn i sin største krise noensinne, nemlig børskrakket i 1929. Platesalget stuper verden over, forteller han.
Dårlige økonomiske tider gjør at musikkonsumet før og etter krigen handler mye om radio, jukebokser og konserter. Grammofonplater er dyrt. Derfor er radioen og NRK , som blir opprettet i 1933, toneangivende for folks musikkvaner. Man hører noe på radioen, danseorkestrene spiller de samme sangene og folk kjøper noter og spiller selv.
Radiotid og liveopptredener er nøkkelen til en komponists eller låtskrivers suksess før og etter krigen. Musikkmiljøet er i seg selv lite og preget av en håndfull komponister alle vet hvem er, som Arne Bendiksen og Alf Prøysen.
Dette endrer seg på 50-tallet og utover 60-tallet. Radio, og etterhvert TV, er fortsatt viktig. Men det nye suksesskriteriet er nå å selge mye plater. Vinylplaten blir en «game changer». Dette bare vokser med kassetten og CD-platen – og frem til 2008.
– Da er det flere teknologiske innovasjoner som faller sammen. Smarttelefonen blir allemannseie, internettdekningen blir stadig bedre og Spotify lanseres. Strømmingens tidsalder begynner, med enorm tilgang til musikk – og en helt ny konkurransesituasjon for alle som skaper musikk, slår Molde fast.
Norsk musikk har ikke bare utviklet seg kvalitativt, men også utviklet selvtillit. Det er historien om ulike sjangre som gjennom ulike tiår finner fasongen, og hevder seg i konkurranse med det beste verden har å by på.
– Kunst er jo gjerne slik at du først imiterer et uttrykk eller en utøver du beundrer. Så finner du etterhvert din egen identitet. Det har også vært utviklingen i norsk musikk – på tvers av sjangre, sier han.
Molde viser til hvordan norsk samtidsmusikk på 60-tallet blomstrer og oppnår internasjonal anerkjennelse med kapasiteter som Arne Nordheim og Gunnar Sønstevold, og hvordan norsk jazz finner sin stemme på 70-tallet med bautaer som Jan Garbarek, Karin Krog og Terje Rypdal i spissen. Omverdenen oppdager norsk musikk.
På 80- og 90-tallet gjør rockere som Åge Aleksandersen, Raga Rockers, DumDum Boys, Jokke og Valentinerne og DeLillos norsk til rockespråket. Og på 90-tallet vokser det frem et levende norsk elektronikamiljø med utspring i Tromsø og Bergen som åpner øyne over hele verden. Samtidig slår norsk metall gjennom ute i verden.
Den norske musikkbransjen er i ferd med å bli det den er i dag. (Saken fortsetter under bildet)
Hvis det er en gruppe Audun Molde ønsker å slå et slag for, så er det norsk musikks glemte helter.
– Vi må minnes revyvisene og slagerne fra 40- og 50-tallet, og alle de som skrev salmer, kirkemusikk, korpsmusikk og arbeidersanger. Også tenker jeg på alle barnesangene som gjennom tiår har vært en del av nordmenns barndom. Disse komponistene, arrangørene og tekstforfatterne er norsk musikks «unsung heroes.» De har engasjert bredt og folkelig, og hatt enorm kulturell betydning. Sangene deres lever videre, sier han.
– Norsk musikk beveger seg fra import av impulser og inspirasjon til å bli eksportvare, forklarer Molde.
Samtidskomponistene og jazzen oppnådde tidlig internasjonal annerkjennelse på 60- og 70-tallet. Så kommer det artister som biter fra seg også innenfor populærmusikken. I dag er det få som husker bandet Titanic og hiten «Sultana» fra 1971. Men de var det første norske bandet som kom seg inn på engelske hitlister – 14 år før a-ha.
80-tallet er tiåret da norske artister og låtskrivere virkelig begynner å snuse på internasjonal kommersiell suksess. Fra Lippo Lippi og The Monroes viser internasjonal dragning. Og a-has «Hunting high and low» i 1985 plasserer norsk pop på den internasjonale scenen – med hele to internasjonale nummer 1 singler: «Take on me» og «The sun always shines on TV.»
– Internasjonaliseringen av norsk musikk tiltar igjen på 2000-tallet med navn som Röyksopp. Og i dag er norsk musikk og komponister en mer ettertraktet eksportvare enn noensinne. De siste årene har dette økt kraftig med navn som Kygo, Astrid S, Cashmere Cat, Seeb. I tillegg har vi en rekke suksessrike låtskrivere som Caroline Ailin og Dsign Music som skriver hits for artister og stjerner verden over. Og ikke minst ser vi at store deler av norsk jazz, samtidsmusikk og tradisjonsmusikk også når ut til et internasjonal publikum, sier han.
Moldes analyse reflekteres i TONOs utenlandsinntekter som steg fra 35,2 millioner kroner i 2014 til nesten 70 millioner kroner i 2017.
Den musikkbransjen vi ser i dag har tatt sjumilssteg på 90 år, slår Molde fast. Norske rappere og hiphop-artister viderefører den norske språkarven, som både visesangere og barnesangforfattere har dyrket gjennom generasjoner. Bransjeorganisasjonene samarbeider tettere enn noen gang, og fremdeles er det opphaverne – de som skaper innholdet – som er grunnfjellet i norsk musikk.
Endringene har vært enorme siden 1928. Men hva er det samme?
– Musikklytterne vil alltid ha musikk som berører og oppleves som relevant. Og vi vil ha musikk som er tilgjengelig der vi er. Tilgjengelighet er jo den store teknologiske driveren i musikkverdenen – fra radioen gjennom alle fysiske formater og til strømmetjenestene som vi har med oss overalt i en app.
– Noe annet som ikke ser ut til å endre seg, er at vi er sosiale vesener. Derfor er festivalfloraen mer blomstrende enn noensinne og konserter selger ut fulle hus. Og akkurat som vi lagde mix-kassetter til venner og kjærester, så deler vi nå spillelister på Spotify og Tidal. Gleden over å dele musikkopplevelser med andre er den samme, avslutter Audun Molde.
NB: Denne artikkelen er også å finne på trykk i papirmagasinet TONO har trykket opp i anledning vårt 90-årsjubileum. Vi må dessverre erkjenne at det oppstod noen feil i korrekturfasen, og som har medført at enkelte ting i den trykte versjonen er feilaktig gjengitt. Disse tingene er korrigert i denne digitale versjonen. Vi påpeker særlig at Molde i intervjuet refererte til komponisten Gunnar Sønstevold, et navn som dessverre er feilaktig gjengitt på trykk. Videre er «Røyksopp» korrigert til «Röyksopp» og det er også foretatt enkelte andre mindre justeringer av særlig språklig art.